Å leve med to hukommelser -i utakt.

 Hanne Line Wærness beskriver seg som en nordlænning i eksil i Stavanger. Hun er utdannet vernepleier fra Harstad – nå høgskolelektor ved VID vitenskapelige høgskole i Sandnes.  Ulike verv i Fellesorganisasjonen (FO) siden begynnelsen av 90-tallet på lokalt, regionalt og sentralt nivå. Brenner for faget og fagforeninga. Og livet!

Hanne Line Wærness beskriver seg som en nordlænning i eksil i Stavanger. Hun er utdannet vernepleier fra Harstad – nå høgskolelektor ved VID vitenskapelige høgskole i Sandnes.

Ulike verv i Fellesorganisasjonen (FO) siden begynnelsen av 90-tallet på lokalt, regionalt og sentralt nivå. Brenner for faget og fagforeninga. Og livet!

Dissosiasjon er en pussig ting.

Tenk deg at minner er fortrengt i over 30 år. Tenk deg at dette er sterke minner om traumer i tidlig barndom. Og så dukker de plutselig opp og påberoper seg en plass i hukommelsen din. Det er ikke bare-bare å slippe dem til sånn helt uten videre. Det kan bli litt utakt av sånt.

  • Har du opplevd å møte deg selv i døra?
  • At du opplever noe som gjør at du tenker "dette har jeg opplevd før"?
  • Som et slags deja vu?
  • Kjent på den litt forunderlige følelsen?

Og så begynt å nøste i tankene.

  • Hva minner dette om?
  • Hva med denne situasjonen er det som gir denne følelsen?

Og så smilt litt, og tenkt at det var et pussig sammentreff av tanker og følelser – og ruslet videre. Det har jeg også. Både kjent, smilt – og ruslet videre. 

  • Men hva så når du opplever å møte deg selv i døra – på minner du ikke visste du hadde?
  • Når du oppdager at du har en hukommelse i tillegg til den du kjenner?

Jeg har gjort meg den erfaringen at jeg har to "hukommelser". (På fagspråket heter det dissosiasjon – i hverdagsspråket velger jeg å bruke «ulike hukommelser»).

Den ene er den hukommelsen som jeg har hatt med meg så lenge jeg kan huske. Den som rommer alle minnene mine fra jeg var i stand til å ha minner, og frem til i dag. Det livet som man kan se tilbake på, bla i, ha et forhold til. Den hukommelsen hvor hendelser og erfaringer legger seg lag på lag, og sånn sett er min "minnebok" over livet.

Jeg kaller den min kronologiske hukommelse.

Den andre hukommelsen er den som rått og brutalt ga seg til kjenne i voksen alder. Denne hukommelsen inneholder hendelser og erfaringer fra veldig tidlig barndom. Hendelser – overgrep – som mest sannsynlig ble fortrengt omtrent umiddelbart. Disse årene har kapslet seg inn i sin egen hukommelse (dissosiert), som forble skjult til den tvang seg fram. Siden denne delen av hukommelsen har vært skjult så lenge – over 30 år – er den vanskeligere se tilbake på, bla i, ha et forhold til.

Jeg kaller den barnehukommelsen.

Disse to hukommelsene lever jeg med.

Eller rettere sagt – jeg lærer meg dag for dag å leve med dem. Barnehukommelsen lever sitt eget liv og gir seg til kjenne når jeg minst venter det.

Som her en vakker dag i vår. Solen skinte, det var godt og varmt og naturen formelig eksploderte i farger og lukter. En perfekt ettermiddag for en lang sykkeltur langs blomstrende skogsveier. En intens lukt av solvarm hundekjeks. Lukten og solvarmen hensatte meg til midtsommer på min barndomsøy. En jentunge med flagrende hår i full fart på sykkel. Herlige barndomsminner fikk frem smilet og godfølelsen. Minner hentet fra den kronologiske hukommelsen. Minneboka.

Men så skjedde det noe i kroppen min.

Barnehukommelsen har tydeligvis egne assosiasjoner til dette "luktminnet" – assosiasjoner knyttet til overgrepene på min barndomsøy. Og de minnene som trengte seg frem i barneminnet er ikke av det slaget som man trekker på smilebåndet av, tenker at det var et pussig sammentreff – og så rusler videre. De er bare utmattende. De trigger reaksjoner i kroppen – det lille barnets umiddelbare og ubearbeidete reaksjoner. Minner som ikke er sortert og reflektert fremtrer som reaksjoner som ikke har en naturlig plass i det kronologiske minnet. Det lille barnets erfaringsreaksjon kommer til uttrykk i den voksne kroppen. Fight, flight eller freeze – alt ettersom.

En og samme situasjon kan trigge begge hukommelsene. Det er ganske overveldende. Spesielt siden jeg ikke vet når det skjer. En del av det å lære seg å leve med disse hukommelsene i utakt, er å prøve å finne ut når det skjer. Og ikke minst erkjenne at det skjer.

Å sette ord på erfaringene er og en måte å leve med utakten på. Kanskje bidra til forståelse for de usynlige reaksjonene som kommer når hukommelsene krasjer. Både til meg selv – og ikke minst de rundt meg. For det som ikke er umiddelbart synlig er vanskelig å forklare. 

Sagt på en annen måte – det handler om å prøve og kjenne igjen situasjoner og hendelser hvor barneminnet tar over. Lete etter mønstre og sammenhenger. Prøve å være i forkant. Gjøre utakten mindre.

Enkelt? På ingen måte.  

Det er som om biter fra mange ulike puslespill er kastet sammen i en haug. Jeg ikke vet hvor mange brikker fra hvor mange spill det er snakk om, ei heller hvilket motiv som skal materialisere seg. Jeg er ikke engang sikker på om alle brikkene er der. Eller om de skal danne et motiv. Men det er fargerikt.

Mon tro om disse to brikkene passer sammen?

Skulle du ha sett - det gjorde de!

Nok en brikke på plass. Det er bare å ta tiden til hjelp.

Jeg har stor tro på det blir et bilde til slutt.

Et fargerikt og fint et, faktisk! 

"...fordi livet forandrer seg..."

Hanne Line har bidratt til åpenhet på Fra offer til kriger før. Les hennes sterke innlegg i forbindelse med fjorårets Verdensdagen for psykisk helse, der tema var "Kast maska" her: http://www.offertilkriger.no/bloggen/jeg-skal-slutte-gjemme-meg

Vi kommer til å ha flere gjestebloggere i forbindelse med årets tema "...fordi livet forandrer seg..." fremover mot Verdensdagen den 10.oktober. Ønsker DU å bidra? Send ditt innlegg til linda@offertilkriger.no Max 4000 tegn.

 Foto: Linda Øye

Foto: Linda Øye