5 virkemidler for å få ned antallet "Unge uføre"

Leser i media i dag om en veldig økning av «unge uføre», særlig med tanke på psykisk syke. Jeg var en av dem.

Jeg fikk innvilget «ung ufør» da jeg var 26 år, da gikk jeg over fra 5 år på «Tidsbegrenset ufør». Nå er jeg 38 år og driver mitt eget sosiale entreprenørskap, Fra offer til kriger. Der driver jeg med kurs for mennesker med psykiske helseproblemer, sammen med en med fagkunnskap. Har også foredrag og fagdager for de som jobber med mennesker med psykiske helseproblemer.

I det kurset vi hadde i fjor gikk 3 av 5 deltakere av sine Nav-ytelser. Vi jobber med deltakernes drømmer og mål som drivkraft og motivasjon.

Min mening er at det er mange ting som kan gjøres for å få en nedgang i antallet unge uføre. Dette kan i alle fall gjøres:

  • -         Utvidet skolerett. I dag er skoleretten 5 år. Det vil si at en har 5 år på å fullføre 3 år skole. Dette er ikke alltid tilstrekkelig dersom en har psykiske helseproblemer. Skolegang er viktigere enn noen gang.

 

  • -         Få tilbake «Tidsbegrenset ufør». Psykiske lidelser er ikke statiske. For mange av oss stabiliserer sykdommen seg over tid. I tillegg er det en helt annen oppfølging fra Nav når man er på «tidsbegrenset ufør». I de årene var jeg innlagt på sykehuset. Likevel ble jeg jevnlig innkalt til oppfølgingssamtale i de 5 årene. Da jeg gikk over på «varig ufør» føltes det som om jeg ble tatt ut av Nav-systemet og kun satt på utbetaling. Jeg ble aldri innkalt. Det var en vond følelse. Jeg følte at jeg ble tatt av hele samfunnet og nå kun var en byrde.

 

  • -         Kall oss inn til samtale jevnlig. Ikke alle skal tilbake til arbeidslivet, det er det ikke alle som klarer. Likevel er dette viktig. Noen kan begynne i tilrettelagt arbeid, noen kan gå tilbake til skolen og noen kan også komme tilbake til ordinært arbeid. Da jeg ville starte å jobbe igjen fikk jeg en beskjed om: «Du har ingen saksbehandler på arbeid. Du er jo ufør.» Heldigvis løste dette seg for meg og jeg fikk en fantastisk saksbehandler. Hun hjalp meg å sette opp en CV. Jeg trodde helt ærlig at jeg ikke hadde noen. Det viste seg at mye av det jeg hadde gjort i organisasjonen absolutt hørte hjemme i en CV.

 

  • -         Motiver til å starte med frivillig arbeid. Det som er positivt med organisasjonslivet er at man kan bidra når man er frisk nok. Som sagt er dette ikke en statisk sykdom. Jeg vet at for mange starter veien tilbake til arbeidslivet i organisasjonslivet. Samtidig hører vi i Mental Helse at mange får beskjed om at: «Er du frisk nok til å være aktiv, er du frisk nok til å jobbe». Dette gjør at mange slutter som frivillige hos og er overlatt til isolasjon og ensomhet. Det å ha noe meningsfullt å stå opp til er Alfa og Omega for alle mennesker. 

 

  • -         Opplæring og holdningsendring på Nav. I forrige kurs i «Fra offer til kriger». Ringte jeg Nav for å få praksisplass til en av våre deltakere. Hun ville ha henne inn i «skjermet tiltaksplass». Det ville ikke deltakeren vår, og da selvfølgelig ikke jeg heller. Jeg fikk da beskjed fra saksbehandler på Nav: «Det er ikke så lett for deg og meg å vite hva de trenger. De er ikke slik som deg og meg». Dette ble sagt i aller beste mening, men viser likevel et stort behov for kompetansepåfyll og en holdningsendring.

 

Dette er bare noen enkle ting som kunne vært gjort. Jeg tror likevel at disse tingene kunne fått ned tallene. Samtidig er det viktig å huske på at i slike debatter kan vi ikke snakke om «Alle» eller «Ingen». Vi må alltid se enkeltmennesket og erkjenne at ikke alle skal tilbake til arbeidslivet. Selv måtte løsningen bli å starte mitt eget da jeg pga at jeg ble syk tidlig, kun har 9-årig grunnskole. Da ble kompetansen jeg har opparbeidet meg i frivillig arbeid avgjørende for å komme meg tilbake til arbeidslivet. Kurset har vekket såpass oppsikt at Helseministeren stadig viser til det: