De tok fra meg mye, men jeg vinner det tilbake.

Her er Nina Karlsen sammen med Ferdinand utenfor verstedet på Motor med mening.

Her er Nina Karlsen sammen med Ferdinand utenfor verstedet på Motor med mening.

Historien

I fortiden min var det mange ubehagelige opplevelser som skjedde, bl.a. mobbing.

Mobbingen ødela en så stor del av meg fra veldig ung alder. Allerede tidlig på barneskolen så startet jeg med skulking. Jeg fant på unnskyldning gang på gang men det jeg som oftest sa hadde jeg vondt i magen. Men det som er.. Jeg hadde vondt i magen jeg hadde en vond klump i magen fordi jeg viste noen ville slenge ord til meg, utestenge men blikk var nok til å forstå hva de sa. Jeg var aldri god nok samme hva jeg gjorde. Jeg kunne ikke bli god nok.

Ordene var vonde og de lagte et stort hull inni meg. Og det hullet går jeg ennå med. Jeg kommer ikke til å glemme de ordene som ble sagt.

Men ordene var ikke det verste. Blikkene var verst. Den dag i dag sliter jeg med at folk ser på meg eller forventer øyekontakt når jeg snakker med dem.

Første gang jeg startet selvskading var jeg10 år og jeg var veldig flink til å skjule skadene. Selvskadingen varte i flere år. Det var min måte å føle smerten på utsiden og ikke innsiden. Det ble en avhengighet for meg. Og det tok lang tid for meg å kunne stoppe det. Og nå kan jeg si at det har gått over 1 år uten selvskading.

Det er en fristelse som enda sitter igjen, men jeg klarer å unngå det. Fordi arrene som kommer etter skadingen vil alltid påminne smerten som fikk meg til å gjør det enda engang.

Jeg endte opp med å skrive i bok om mine tanker. Følelser, hendelser.

Å se tilbake hvor mørkt jeg så på livet som 13 åring er skremmende.

En 13 åring skal vær ute og leke å ha det kjekt med venner, ikke sitte med mørke tanker.

Ikke bare 13 åringer. Ingen skal sitte med slike tanker. Det tar så mye fra deg. Alt energi blir dratt ut. Drømmer viskes bort og man slutter å tro, våge, drømme. Alt blir borte. Man får en frykt for å eksistere.

Jeg sluttet å tro på fremtiden. Jeg husker når vi fikk oppgaver på skolen om hvor vi så oss selv om 10 år. Jeg så meg selv død den tiden. Jeg så ingen fremtid. Alt var svart.

Jeg har alltid hatt en fantastisk familie som stiller opp og støttet når jeg trengte det. Men jeg valgte å skjule min smerte. Min skam.

Jeg følte en skam fordi jeg begynte å tro på mobberne. De tok alt ifra meg. All selvtillit og selvbilde. Det ble søvnløse netter, jeg sluttet å spise med andre folk. Alt ble et kaos for meg.

Jeg klarte fortrenge fortiden min. Og jeg ble en annen. Som om jeg hadde en ny identitet. Men etter et par år så smalt alt. Dette skjedde i forbindelse med at jeg skulle i en rettssak.

I den rettssaken måtte jeg fortelle en del om meg selv og min fortid. Jeg begynte huske alt, og det var da alt ble mørkt og minnene kom tilbake.

  • Angsten slo skikkelig til.

  • Depresjon.

  • Flashback fra fortiden.

  • Bagateller ble til katastrofe.

Jeg søkte hjelp, og begynte å gå i samtaler på Jæren DPS poliklinikk.

I starten var det samtaler hver uke. Det var noe av det tøffeste jeg måtte gjennomgå. Tiden jeg satt og fortalte trodde jeg at ingen forstår meg, og jeg kunne kjenne sinne. Sorg. Lettelse. Alt på engang og i starten virker alt håpløst og jeg ville gi opp.

Men med god tid fikk jeg tiden og forståelsen jeg trengte. Etterhvert lysnet ting.

Jeg så en fremtid, lager jeg planer, og jeg våger mer.

Jeg husker når jeg fikk beskjed om jeg skulle ut i et tiltak via Nav. Å jeg grublet å alt var mørkt. Jeg sov ingenting gjennom desember. Jeg hadde tusen tanker. Og det var kun katastrofetanker som slo inn gang på gang. Jeg grudde meg, fordi jeg viste jeg skulle på en gård å jobbe på Hadland.

Første dagen sov jeg ingenting. Bare grublet og ville holde meg hjemme men jeg tok sjansen. Jeg måtte prøve.

Jeg kom til jobben og ble møtt av bonden Torvald.

Frykten forsvant gradvis og det samme gjorde katastrofetankene.

Slik fortsatte det uke etter uke. Jeg gledet meg til å komme på jobb. Jeg så frem til det. Jeg var lykkelig der. Jeg så en endring med meg selv. Jeg begynte lyse opp. Jeg følte meg normal. I starten spiste jeg ikke med de andre, men jeg begynte å prøve og jeg klarte det. En lettelse. En befrielse. For engang skyld var jeg stolt. Og jeg sleit fortsatt med det sosiale, prate med andre, vær med andre.

Men der var jeg fri. Jeg jobbet og med et par andre og jeg kunne være meg selv. Sakte men sikkert kom selvtillit tilbake. En selvtillit jeg aldri har følt tidligere. Jeg følte meg bedre.

Ikke bare klarte jeg å spise med de andre, men jeg hadde aldri fravær. Jeg møtte opp hver gang, jeg gjennomførte det jeg fikk beskjed om. Jeg kunne gi meg selv en klapp på skulderen at nå var dagen gjennomført.

Det var en veldig tung og vond beskjed jeg skulle slutte der, fordi skulle det legges ned. Jeg var knust. Jeg hadde så mye sinne. Fortvilelse. Jeg kunne ikke snakke med noen om det for jeg bare gråt. Jeg ble deprimert. De tok fra meg noe som hadde hjulpet meg godt i gang. Det som hadde fått meg til å våge å tro.

Før påsken fikk jeg beskjed at jeg skal inn på et nytt tiltak.

Jeg var så sint og lurte på hvorfor skulle jeg inn på noe nytt når dette ble tatt fra meg.

Men bestemte meg for å gå på møte å høre hva dette nye tiltaket var for noe.

Fra offer til kriger. Motor med mening.

Første møte med Linda husker jeg veldig lite av. Jeg var så tilbaketrukket og alt var svart. Eneste jeg husker er at jeg sa jeg ikke drømmer om noen ting. Jeg møtte henne igjen allerede mandagen etter for samtale, og pratet sammen. Jeg startet med å åpne meg selv for henne og fortalte om noen av mine problemer. Et problem var å spise med andre folk. På under en måned var vi og spiste sammen ute blant andre folk.

Jeg ble med på forskjellige ting som jeg aldri hadde klart for under 1 år siden.

Vi hadde flere samtaler med hverandre før jeg traff resten av krigerne. Og jeg kjente følelsen av frykt. Jeg viste ikke hvem resten var, angsten slo til. Men med første treff av andre krigere gikk over all forventning. For jeg vet vi alle er der for å kjempe oss frem til hvert vårt mål. Og vi skal stå sammen, samarbeide og gi støtte. Og jeg ser hos hver enkel av de hvor gode og spesielle de er. De er noen krigere. De er sterke. Og sammen blir vi sterkere.

I dag våger jeg å tro.

Jeg tror vonde hendelser vil skje men noe fantastisk kommer med tiden. Noen nå vente lengre enn andre. Men det som gjelder er å stå på og ikke gi opp.   

Alle har drømmer, Noen større enn andre men alle drømmer er like mye verdt. Ingen over ingen under. Ha tro på din drøm og med tiden som kommer så vil den oppfylles. Gi aldri opp.

La aldri noen fortelle deg hvem du er. Du bestemmer selv hvem du er. Du kjenner deg selv bedre enn alle andre. Ha troen på deg selv.

Jeg gikk en omvei fordi jeg startet å tro på andre å ikke meg selv.

Det har vært en lang å bratt bakke å kunne gå opp igjen, mye sinne, Tårer, fortvilelse.

Men jeg ga aldri opp. Jeg skal aldri gi opp.

Og det skal ikke du heller. Tiden blir bedre. Tro på deg selv.

Jeg våger å tro, jeg lar meg selv drømme og setter mine egne mål. Jeg velger min egen vei å gå så jeg vet hva jeg må kjempe mot for å nå det målet. Jeg tar mitt eget valg, jeg lar ikke noen andre ta det valget for meg.

Jeg vil huske mine vonde opplevelser men jeg skal overleve de.

De har tatt mye fra meg, men jeg skal klare å vinne mye tilbake.

58905965_2228531370545727_8614012775661830144_n.jpg