Endelig savnet!!

Do not give up

Det er surrealistisk og jeg blir en smule sentimental av å se at jeg er på siste sidene i avtaleboken for 2014. Men for første gang i mitt liv er allerede avtaleboken for 2015 begynt å fylles ut. Ja, langt ut i desember neste år har jeg avtaler. På lukket avdeling besto nødvendig kunnskap av å lære meg turnusen til de jeg likte best på avdelingen og selvfølgelig menyen. Det som kunne minne om spenning  knyttet til nyttår på avdelingen var 2 ting: Hva er middagen og hvem er nattevakt? Det siste handlet om det ville være mulighet for å få gå utenfor ved midnatt for å se på fyrverkeriet.

Det året som jeg husker best var det oksekarbonader på menyen. Nedtur. Så vi spurte pent om vi kunne få lage taco? (Det føltes litt mer fint enn oksekarbonader). Det fikk vi jammen meg lov til. Eneste betingelsene var at vi måtte kjøpe ingrediensene selv, noen ansatte måtte være med på kjøkkenet (Vi hadde jo egentlig ikke lov å oppholde oss der), og alle pasientene måtte få tilbud om å spise. (Det var jo en selvfølge, også for oss). Nattevakten var det Øivind som skulle ha. HURRA!! Det betydde at jeg hadde en sjanse til å få gå ut å se fyrverkeriet.

Og slik ble det. Taco og fyrverkeri. At det er nettopp denne nyttårsaftenen jeg husker så godt kan nok (dessverre) tyde på at dette var et unntak. Vanligvis var det ikke lov å lage egen mat og mellom kl 23.00-06.00 skulle man holde rommet. Men heldigvis husker jeg «Taco og fyrverkeri» nyttårsaften.

IMG_1015

Noe av det vanskeligste med å komme ut i samfunnet etter å ha tilbrakt 6 år stort sett på psyk, er at det er ingen som savner deg lengre. Bare for å være helt tydelig: Dette laster jeg INGEN for. Verken venner eller familie. Det er (i mitt hode) rett og slett en selvfølge. 6 år er lenge og jeg viste ingen tegn til bedring. Tvert imot.

For meg var vendepunktet da jeg ble forelsket og kom i et forhold. Det er nå 11 år siden. Det tok noen år å lage seg en plass igjen i samfunnet etter så lang tid på sidelinjen. Hvor skulle jeg starte? Mine venner hadde i disse årene fått seg utdannelse, arbeid og familie. Jeg skulle nå lære meg å leve. Sykehuset hadde hjulpet meg å overleve, men å leve måtte jeg lære selv.

2014-08-03 21.45.54
2014-08-03 21.45.54

Jeg kan ikke skrive alt om den prosessen i dette innlegget. Det ville fort blitt en hel bok. Derfor spoler jeg 11 år frem, og nå nærmer det seg nyttår til 2015.

Jeg opplevde, før jul, å få en forespørsel om å komme for å ha et innlegg blant annet om ideen bak «Fra offer til kriger» i januar, rett før jeg tok juleferie. Jeg sa at jeg har allerede en avtale på Østlandet på dagen samme dag, men at jeg muligens kunne få noen andre til å komme å fortelle. Da var svaret: «Jo, Linda... Det er helt sikkert mange flinke og det finnes sikkert andre. Men de jeg ringer for ønsker DEG! Det er ditt engasjement og din formidling de ønsker. Vi skal ha vårt arrangement på kvelden. Tror du at du kan nå begge deler?»

Når jeg nå ser at 2014 ebbe ut, og 2015 er fylt med denne type forespørsler så kjenner jeg en glede.

Jeg har klart det. Jeg har LAGET meg en plass. Jeg er ikke «En brukerstemme». Jeg er «Linda». Det er viktig å huske på er at jeg er ikke unik. Når jeg kan klare dette, betyr dette samtidig at utrolig mange flere med hjelp og støtte kan gå «Fra offer til kriger»

Det handle om å tørre å ta små steg.

2014-04-19 18.44.35-1
2014-04-19 18.44.35-1