Et farvel ble starten på en drøm.

 Foto: Monica Jakobsen

Foto: Monica Jakobsen

Jeg skrev en melding til Linda om hvor dyktig hun er i det hun gjør og at det er så flott hun er ærlig og ufarliggjør psykisk sykdom. Det var egentlig bare den ene meldingen jeg skulle sende. Videre hadde jeg planer om å ta livet mitt.

Men slik ble det ikke.

Linda begynte å svare. Å spørre. Hun spurte om mine drømmer og mine mål. Jeg fortalte at jeg har egentlig ikke særlig med drømmer og mål siden jeg ikke planlegger å være her så mye lengre. Så sa hun. La oss lage 5 delmål! Der den femte er at du gjesteblogger på ”Fra offer til kriger”. Jeg tenkte at hun var nuts. Men jeg sa ja. Så fant vi opp 5 mål sammen. Og jeg fullførte dem.

Hver dag trosset jeg frykten min og planla neste delmål. Jeg turte å håpe, drømme og tro. Det var kjempeskummelt. Men etterhvert som jeg klarte delmål, jo mere hadde jeg lyst til å fullføre de andre. Jeg fikk en mestringsfølelse. Og fortsatte. Så framover. Turte å drømme om å en gang bli frisk. Håpe at jeg kunne smile igjen.

Jeg turde skrive om et prosjekt jeg ville starte. Linda syntes det var en kjempegod idê, og tenk det dere: Nå er jeg faktisk på vei dit. Jeg har fått troen tilbake på livet, på meg selv. Jeg har jobbet knallhardt. Med meg selv. Med prosjektet. Med livet. Og gjett hva? Jeg puster enda. Hadde jeg ikke møtt Linda, er det ikke sikkert jeg ville vært her idag. Hun ga meg troa. Håpet. Drømmene.

Dagene er fortsatt tunge. Grå og tøffe. Likevel klarer jeg  på magisk vis å fylle dem med noe som er positivt. Prosjektet mitt tar mye av tiden.

Kanskje er det bra?

Det gir meg noe tilbake. Troen på at jeg en gang får lov til å lansere prosjektet. Vise det for andre. Jobbe fast med det. Jeg har fortsatt tanker om at livet ikke er verdt å leve, at det er altfor tungt. At ingen bryr seg. Men så tikker det inn meldinger av Linda i ny og ned. Hun lurer på hvordan det går. Med meg. Med prosjektet. Med delmålene. Og med drømmene. Det gjør at jeg fortsetter. Det gjør at jeg vil og er nødt til å nå målene mine. Linda bryr seg. Om meg. Og det er det jeg trenger. Noen som bryr seg. Og pusher litt. Får opp øynene mine. Lar meg drømme.

Ser du hvor viktig det er å tro? Håpe? Drømme?

Det er dette som holder meg gående. Det er det som gjør at jeg fortsatt vil puste. Det er det som holder meg igjen. Her på jorda. Jeg håper DU har en drøm. Eller et håp. Jeg håper du tror på noe. Det er så ufattelig viktig. Det redder liv. Det reddet mitt liv.

Jeg tror at; for at vi skal kunne puste – se framover, leve i fremtiden – så er vi nødt til å drømme.

Vi er nødt til å tro på noe. Og håp er kanskje det viktigste vi har. Det er det som gjør at vi ikke sitter fast i fortiden. Det er helt forjævlig, å sitte fast.

La oss tørre å drømme. Våge å tro. La oss håpe.

Blir du også med?
Jeg har også en egen blogg du kan følge: http://sortsjel.blogg.no
 Foto: Monica Jakobsen

Foto: Monica Jakobsen