Øgler i hodet

(Skrevet til Støttesenter mot incest i Oslo, 03.01.88)

Ut i verden med Ørnulf i lomma

Det var en gang en husmor med dårlig samvittighet. Fordi hun var så lat, fordi hun ikke hadde overskudd til familien, fordi huset var så skittent og rotete, fordi hun lengtet etter fred til å forsvinne inn i en bok og en røyksky. Når hun var der, kunne ikke øglene i hodet hennes plage henne.

Ansiktet oppbevarte hun i en krukke ved døra, som Eleanor Rigby i Beatles-sangen. Det tok hun alltid på seg før hun gikk ut; et smilende, selvsikkert ansikt, for det viktigste i livet var at ingen skulle vite om øglene. Hun ville jo ikke engang vite om dem selv!  

Etter mange år orket hun ikke mer. Orket ikke å ikke orke. Hun spiste for mye, drakk for mye, brukte piller, var redd for å bli gal. Og hun lengtet. Mer enn noe annet, lengtet hun etter å bli syk, skikkelig syk (men det skulle helst ikke være noe veldig farlig, altså). Så syk at hun kunne ligge på sykehus lenge og ha en gyldig grunn til ikke å mestre.

Hun begynte å bli redd.

Hun ringte til et helsemenneske hun kjente litt og stolte på, og helsemennesket sa: «Hva vil du?»

JEG VIL var ord hun aldri hadde tenkt i sammenheng med seg selv. Det nærmeste hun kom, var: «jeg føler at det er riktig å …»

Hun greide ikke å tenke JEG VIL sånn med en gang, men hun øvde seg: «jeg må» «jeg føler at jeg trenger …»

Så begynte det å komme noen VILIKKER: «Jeg vil ikke ha meg sammen,» for eksempel. Farlig tanke.

Flere nye tanker slapp inn: Hva om hun ikke var lat? Hva om hun rett og slett brukte så mye viljestyrke på å bære det blide og selvsikre ansiktet at hun ikke hadde krefter igjen til noe annet?

En dag tok hun mot til seg og gikk i butikken uten ansiktet. Uten smilet. Hun var svett og utslitt da hun kom hjem, og øglene hadde kvelertak på henne … det kalles angst, må vite.

Det ble ikke noen brå forandring, men hun har gradvis gått inn for å legge vekk ansiktet. Og hun, som trodde at hun i hvert fall ikke hadde angst, lærte at det var helt feil. Hun hadde bare mestret kunsten å unngå situasjoner som utløste angst. 

På støttesenterets sommerleir, sammen med andre som hadde øgler i hodet, la hun ansiktet helt vekk. Der torde hun det. Og nå tør hun mer og mer. Hun tar til og med T-banen i storbyen, noe hun aldri har gjort før. Da vandrer hun liten og forvirret omkring, med usynlige øgler svevende over hodet, går seg vill og ser sikkert fortapt ut, men hun kommer seg da fram, på et vis.

Hver tur er en seier, et eventyr, en opplevelse.

Akkurat som livet begynner å bli. Og hun går aldri alene. Hun får låne Ørnulf, maskoten til datteren, når hun skal ut på noe vanskelig. «Han er sikkert utsatt for overgrep han også, for han ser så snill og forvirra ut.» Det gir en varm og god trygghet å holde Ørnulf i hånden, i smug, i lomma, og vite at det er noen som ser og godtar forvirringen hennes.

Inger Johanne har egne blogger både på norsk og engelsk. Les gjerne mer her:

Norsk: http://ingridvaa.blogspot.no/

Engelsk: http://freudfri.blogspot.no/

  INGRID JOHANNE VAALUND ER EN SELVLÆRT OVERSETTER SOM BEGYNTE MED KIOSKROMANER I 70-ÅRENE; PÅ 80-TALLET JOBBET HUN MED MARVEL-UNIVERSET I MANGE MORSOMME ÅR DA BARNA VAR I DEN RETTE ALDEREN TIL Å SETTE PRIS PÅ DET, OG SÅ KOM HUN INN PÅ TEKSTING. FOR 25 ÅR SIDEN BEGYNTE MANNEN HENNES Å TEKSTE SAMMEN MED HENNE.  DE BOR SLIK HUN IKKE TORDE Å DRØMME OM DA HUN VAR UNG; PÅ ET SMÅBRUK MED GOD AVSTAND TIL NABOER, RYGGEN MOT EN SKOGKLEDD ÅS OG VILLDYR I NÆRHETEN. SLIK ER SOLSIDEN AV LIVET HENNES, OG DET ER SKYGGESIDEN HUN SKRIVER MEST OM, FOR HUN KAN BARE HOLDE BALANSEN NÅR HUN HAR ETT BEIN SOLID PLANTET I HVER SIDE.

INGRID JOHANNE VAALUND ER EN SELVLÆRT OVERSETTER SOM BEGYNTE MED KIOSKROMANER I 70-ÅRENE; PÅ 80-TALLET JOBBET HUN MED MARVEL-UNIVERSET I MANGE MORSOMME ÅR DA BARNA VAR I DEN RETTE ALDEREN TIL Å SETTE PRIS PÅ DET, OG SÅ KOM HUN INN PÅ TEKSTING. FOR 25 ÅR SIDEN BEGYNTE MANNEN HENNES Å TEKSTE SAMMEN MED HENNE.  DE BOR SLIK HUN IKKE TORDE Å DRØMME OM DA HUN VAR UNG; PÅ ET SMÅBRUK MED GOD AVSTAND TIL NABOER, RYGGEN MOT EN SKOGKLEDD ÅS OG VILLDYR I NÆRHETEN. SLIK ER SOLSIDEN AV LIVET HENNES, OG DET ER SKYGGESIDEN HUN SKRIVER MEST OM, FOR HUN KAN BARE HOLDE BALANSEN NÅR HUN HAR ETT BEIN SOLID PLANTET I HVER SIDE.