Håpløse brukere eller håpløse holdninger?

Be

Jeg har hatt mange rare opplevelser og møtt mye rart opp gjennom årene som pasient. Min vei har vært brolagt med utfordringer, og jeg har jobbet hardt for å komme meg der jeg er i dag. Allikevel har jeg fått den største oppvåkningen knyttet til hvordan systemet ser på oss med psykiske lidelser gjennom mitt arbeid i "Fra offer til kriger". For oss, som jobber sammen som kursholdere med fag- og erfaringskompetanse er det en selvfølge med likeverd. Så naturlig at det aldri er et tema. Vi ser verdien i hverandres kompetanse, fordi det gir en bredde som kommer våre deltakere til gode.

Hug
Hug

I det daglige arbeidet møter jeg mange holdninger. Noen av holdningene som har skremt meg mest kommer ofte fra systemene - også kalt NAV, sykehus eller skole. Jeg ringte til et nav kontor i forbindelse med at en av våre deltakere skulle ut i arbeidspraksis. Jeg presenterte meg selvfølgelig som kursholder i Fra offer til kriger. Denne damen på nav var ikke enig med meg i at vår deltaker skulle ha praksis i en ordinær bedrift. Hun mente at det måtte  være en skjermet arbeidsplass. Det overrasket meg, men jeg sto fast på mitt fordi jeg så ressursene i denne deltakeren og visste at det ville bli helt feil å skjerme henne. Hun var jo på god vei «Fra offer til kriger». Da sier denne Navkonsulenten (i beste mening): «Det er ikke så lett for meg og deg å skjønne hva «DE» trenger. De er ikke slik som deg og meg». Da fikk jeg meg et sjokk.

På det tidspunktet fant jeg det veldig passende å fortelle henne at vi  jobber recoveryorientert. Vi jobber med både fag- og erfaring og at jeg er den som har erfaring. At jeg selv har en psykisk lidelse og lever godt med det. Jeg har til og med levert inn mitt honnørkort i 2014fordi jeg ikke lengre er ufør

Jeg har likevel tenkt veldig mye på uttalelsen til denne saksbehandleren på dette nav kontoret. Hun mente det virkelig vel. Dette var slike holdninger hun har for oss med psykiske lidelser.

Det er realistisk å tenke at det er slik de ofte har snakket om meg på lukka rom. Både på behandlingsmøter på sykehus og ikke minst på nav kontoret. Ordene «Påført håpløshet» slår meg.

Jeg har reflektert mye over nettopp dette. Blir vi ubevisst påført håpløshet?

En av deltakerne fortalte oss om en dag hun var på skolen. Hun hadde nettopp begynt som elev, og hadde sitt første møte med ny lærer. Samtalen foregikk omtrent slik: Læreren: "Var det du som ikke skulle ha alle fagene?".  Eleven: "Ja, det stemmer, jeg har noen av fagene fra før og har bare tatt ting i mitt tempo. Men nå er jeg klar for resten". Lærer: "for du har vært innlagt lenge du?". Elev:  "Ja, jeg hadde en tid da ting var vanskelig, men det er ikke slik nå". Lærer: "Å ja. Jeg har jobbet innen psykiatrien, og jeg kan ALT om slike som deg. Du må huske at slike som deg ikke alltid kan satse på 4'erer og 5'ere... Det er ikke alltid at sånne folk kan oppnå det!".

Våre deltakere har gjort fremgang i sine liv. Hver på sin måte, med sine drømmer og mål som drivkraft. Fremgang som alle mennesker kan beundre. Med eller uten psykiske helseproblemer. Jeg har av og til lurt på hva vi gjør annerledes enn de systemer som finnes.

Jeg tror svaret er enkelt. Vi heier på de. Vi forholder oss ikke til diagnoser eller fortid fordi vi vet at til og med jeg,et menneske som ble gitt opp og «parkert», klarte å reise seg. Vi tenker ikke over det fordi at vi VET at det går an.

Det er viktig å ikke ha dette lykke-fokuset. Vi er mennesker. Vi faller og vi reiser oss igjen. Vi blir redde for å drømme fordi vi har erfaring med at drømmer ofte blir knust. Jeg håper at vi hjelper våre deltakere til å tørre å våge. Det er i alle fall det jeg ser at de gjør.

En dag holdt jeg en presentasjon om ”Fra offer til kriger” for sykepleierstudenter på universitetet. Da var det ei av studentene som spurte: «Hvordan velger dere? Tar dere bare inn de flinke pasientene, siden dere har så gode resultater?» Jeg spurte henne hva hun mente med «flinke» pasienter, om det var slike som meg? Da svarte hun «Ja». Da svarte jeg ”Vi har ingen pasienter eller brukere på våre kurs. Vi har deltakere. Men du tar feil angående meg.” Hun spurte ikke flere spørsmål de timene. Jeg håper at grunnen er at hun måtte tenke om igjen ift sine fordommer.

Det er viktig for meg å formidle at der ikke er én sannhet om oss med psykiske lidelser. Vi er ulike mennesker som trenger forskjellige tilbud. Det er viktig å huske at det er akkurat DET vi er. Mennesker. Ikke diagnoser.

Big Bubble
Big Bubble

Jeg er overbevist om at med Fra offer til kriger har vi klart å skape et tilbud som ikke finnes. Vi skal aldri være en konkurrent til det eksisterende hjelpetilbudet. Vi bidrar til å skape en bredde. Vi ser til og med at det finnes noen som ser verdiene i det vi gjør og tar noen av våre suksessfaktorer inn i sine egne kommunale tilbud. Da er det viktig å minne om at noe av det viktigste er bredden i kompetansen når vi både fag og erfaring. Håper også at flere tør å satse på å ha erfaringskompetanse inn i én til én oppfølgingen av sine brukere.

Hos oss i ”Fra offer til kriger” vil vi likevel aldri ha brukere.

Vi har mennesker som blir deltakere i et kurs.

Deltakere i eget liv.

Vi vil alltid heie på mennesket!