Håp! Et underlig fenomen.

Draumen Olav H. Hauge.jpg

Mona Gundelach Mikkelsen er masterstudent ved UiS, jobber innenfor psykiatri og i rehabiliteringsseksjonen i Stavanger kommune, og skal basere masteroppgaven sin på håp. I den forbindelse tok hun kontakt med oss i Fra offer til kriger og skal følge oss og våre kurs en tid fremover. Mona skriver mer om sine refleksjoner om håp her: 

Håp er et underlig fenomen. Det er vanskelig å beskrive med presise ord, men vi kjenner alle igjen følelsen av det.

Da jeg skulle velge tema for masteroppgaven, gikk tankene fort til det Recovery-orienterte perspektivet på psykiske helsetjenester. Recovery handler om å tro at alle, uavhengig av psykiske lidelser eller rusproblematikk, kan ha meningsfulle liv.

Helsepersonellet skal være støttespillere som fokuserer på individets styrker og ressurser, og sammen jobber mot personens mål og drømmer. Relasjonen skal bygges på likeverd, respekt og tillit. Recovery er en reise hvor man leter etter mening og håp, snur det negative til noe positivt, ser potensialet i alle, og bygger på muligheter og positivitet. Recovery fremmer håp.

Gjennom jobben min som miljøterapeut, på ulike psykiatriske avdelinger og i bofellesskap innenfor psykisk helse og rus, har jeg vært så heldig å møte mange fine folk. Sterke folk som har gått gjennom mer enn gjennomsnittsmennesket. Folk med kreativitet og kunnskap ut av en annen verden. Det har alltid falt meg naturlig å se etter styrker og ressurser. Alle innehar vi dem. Og de er tusen ganger viktigere enn symptomer og sykdom, kartlegging og risikoanalyser. Noe av det fineste jeg ser på jobb er håpet.

Håp er noe man ser i øynene til folk, håp kan gjemme seg i et smil, ligge i ansiktet som lysner når det blir snakk om et spesielt tema. Håp kan vokse frem i forventninger og drømmer, i medmennesker og i muligheter. En liten gnist av håp som skinner i et evinnelig mørke. Et håp om en bedre fremtid.

Er håp kun fremtidsrettet?

Jeg tror håp også eksisterer i nåtid. Vi trenger håp for å komme oss gjennom hverdagen med sine dagligdagse gjøremål, vi trenger håp for å kunne gi av oss selv til andre, og vi trenger håp for å føle oss vel.

Jeg tenker at håp kan bety så mye forskjellig, og hva som gir oss håp eller inspirerer oss kan være individuelt. Men en ting står ganske klart for meg, og det er at det må finnes tilhørighet for at det skal være håp. Vi mennesker er flokkdyr, og vi trenger hverandre for å blomstre. Utenforskap fører til håpløshet. Det gjør oss ensomme, usikre og små. Vi har behov for å bety noe for noen andre, få lov til å bidra, bli tatt vare på og føle oss sett. Derfor er kurset til Linda Øye, Fra offer til Kriger, så enkelt genialt. Deltagerne skal definere egne mål og drømmer og jobbe mot dem, og samtidig skal de fungere som støttespillere for hverandre og heie hverandre opp og frem, slik at alle kommer nærmere sine mål. Noen har kanskje mistet håpet, men finner det igjen.

Jeg tror på Fra offer til kriger modellen. Og er så takknemlig for at jeg får lov til å delta på kurs, og at jeg får treffe de modige deltagerne. Det blir en spennende tid, og jeg tror og håper at dette samarbeidet kan tilføre verden nye perspektiver på håp, og kanskje også understreke viktigheten av å alltid håpe.

 Mona Gundelach Mikkelsen,Masterstudent i rus og psykisk helsearbeid ved UiS.

Mona Gundelach Mikkelsen,Masterstudent i rus og psykisk helsearbeid ved UiS.