Hva om barnet DITT blir den frykta narkomane eller syke?

Leser med stort vemod i Solabladet holdningene når det skal bygges nye omsorgsboliger i kommunen. Fordi vi må snakkes om hvordan ønsker du at ditt barn skal hjelpes i Sola kommune dersom det får problemer med rus og/eller psyken?

Mange hyller Petter uteligger seriene som sendes på TV2 og mange digger Per Fuggeli når han snakker om å bry seg om «flokken sin». Når denne saken blir omtalt med lenker tilbake til bekymringer fra 2014, og vi kan lese at: «Naboene har sendt inn bekymringer for hvilke konsekvenser planen vil ha for nærmiljøet og hva det vil bety at boliger for personer med rus- og psykiske problemer ligger så nær skole og barnehage.»

Når det var flykningekrise snakket man varmt om å hjelpe folk der de er, men når det er mennesker i vårt nærmiljø ønsker man dem lengst mulig bort fra andre mennesker. Er ikke det et paradoks?

Selvsagt skal man ta hensyn til både nærmiljø, og barn og unge. Det er jo nettopp dette det er en del av. Det handler om noens barn som er blitt voksne, som dessverre har fått problemer på veien til å bli, eller som voksne. Det handler om nærmiljøet, der noen har fått det vanskeligere enn et gjennomsnittsmenneske. Skal vi gjemme bort alle som ikke oppnår idealet som passer ditt nabolag?

Det finnes faktorer som er viktig for alle mennesker, og særlig for mennesker som har havnet på utsiden av idealsamfunnet på grunn av psykiske helseproblemer og/eller rusmisbruk.

Inkludering og tilhørighet er ofte avgjørende for å kunne forbli rusfri. Det å ha tilhørighet er også viktig etter å ha fått psykiske helseproblemer. Skammen som fortsatt følger det å ikke kunne vise til et vellykket livsløp med den rette skolegang og jobb pga psykisk sykdom og/eller rusmisbruk er fortsatt skambelagt. Jeg VET dette. Fordi jeg selv havnet utenfor samfunnet etter at jeg fikk en psykisk lidelse som 20 åring. Nå er jeg heldig å jobbe med min erfaring som kompetanse. Dette gjør jeg både i mitt eget sosiale entreprenørskap «Fra offer til kriger» og som erfaringskonsulent i Sola kommune. Min høyeste fullførte utdannelse er Skiljaberget, som er en miljøgruppe for ungdomsskolene i nettopp Sola kommune.

Jeg er også noens barn. Jeg er også vokst opp i Sola, selv om det er over 20 år siden jeg flyttet derfra.

Hva om ditt barn vokser opp og får disse problemene? Har tanken på at holdninger og menneskesyn ofte arves fra hjemmet slått deg? Hva om du ved et tidspunkt oppdager at ditt barn også skal bli eldre og ikke klarer å oppfylle dine håp og drømmer for ham eller henne? Hvilket tilbud skal de da få i Sola kommune? Skal ditt barn gjemmes bort? Og du selv gjemme deg bak butikkhyllene i Solakrossen i redsel for å bli dømt, og alle parter fylles med en ufortjent skam? Ingen fortjener disse problemene. Ikke glem det! Det er så utrolig små marginer som gjør fatale utfall.

Nå bygges det omsorgsboliger i Sola kommune, som har slagordet: «Ansvar for hverandre». Finnes det rom for å ta ansvar for hverandre, eller gjelder dette kun for de som kan toppe skattelistene? Når jeg stadig leser om bekymringer og advarsler begynner jeg å lure på om Sola kommune i det hele tatt leser: OMSORGsboliger.

Selvsagt skal man ønske det beste for sine barn, men dette er også snakk om noens barn.

Min oppfordring er at Solabuen nå viser at dere kan være både litt Petter uteligger og litt Per Fuggeli. Ta vare på flokken din, for hvem vet? Kanskje ditt barn kan trenge omsorg fra medmennesker, nærmiljø og kommunale tjenester når de vokser opp. Jeg velger å tro at mye handler om frykt for det ukjente og det er i og for seg normalt, men vær rause, inkluder og be heller om informasjonsmøter og lær om mennesker som har kommet seg. Lær om vendepunkt og viktige faktorer for at mennesker skal oppleve bedring.

Du ser det, kjære Solabu:

DU kan bli et vendepunkt i et annet menneske sitt liv. DU kan bidra til avskamming, og hvem vet? Kanskje kan Sola fremstå som den kommunen som faktisk tar ansvar for hverandre?