Jeg føler meg av og til som en dårlig mamma

 

Brave.jpg

 

For meg er «dårlig mor» noe av det verste man kan bli kalt. Allikevel kaller jeg meg selv det ganske ofte. De ni siste årene har jeg tenkt at «ok, jeg kan være elendig på det meste, jeg kan være arbeidsledig, stryke på masteroppgaven, fremstå som sosialt evneveik på nett, bli syk innimellom, men det å være en god mamma, DET skal jeg iallfall klare». Som om det er lett, liksom. Det er jo en av de vanskeligste oppgavene i verden.

Jeg tror allikevel jeg er en god mamma på mange måter. Når det gjelder emosjonell støtte, trøst, trygghet, tøys, råd og veiledning er jeg ikke så verst. Jeg klarer å lage rutiner, følge opp lekser, og skape en atmosfære hjemme som gjør at venner av niåringen synes det er fint å komme på besøk til oss. Det at jeg er surrete, klønete, dårlig til å være streng og ellers ikke helt A4 er en del av pakka, det er det som er meg, og jeg tror ikke det skader barnet mitt.

Problemet er at noen ganger er jeg en dårlig mamma.

Ofte et par måneder hvert eneste år. Jeg kjemper imot, prøver å tviholde på kontrollen, men humøret svinger så jeg blir svimmel, hodet koker over, kjemien i hjernen leker med følelsene mine. Stemmene tar mer og mer plass, og til slutt er det vanskelig å høre noe annet, det bråker så innmari. Det sier seg selv at det er vanskelig å være til stede og være en trygg oase for andre. Men jeg prøver.

Målet jeg satte meg i begynnelsen av januar, om at i 2015 skulle jeg ikke bli innlagt, holde meg stabil og være verdens flinkeste, måtte skrinlegges i juni. Jeg kunne ikke høre meg selv tenke lenger, og gikk rett ut i grøfta nok en gang. Det føltes forferdelig. Det hjelper ikke hvor mange som sier at det ikke er min skyld, at det er sykdommen, skammen og samvittigheten er der. Sånn er det vel med de fleste mødre, egentlig.

Det jeg klarte denne gangen var å gi fra meg ansvaret.

Jeg har heldigvis en fantastisk familie som hjelper meg når jeg trenger det, og min oppgave er å si fra når jeg trenger det. I sånne perioder er det nettopp det som er å være en god mamma. Sier folk, iallfall. Og det kan være sant, men det er vanskelig å tenke sånn. Å ikke tenke «jeg skal jo være der HELE tiden, det er det som er oppgaven min!». Jeg er redd for at barnet mitt skal føle seg utrygg, at hun skal gruble, blir redd, få varige mén av dette jeg ikke kan styre. Men jeg håper og tror at vi finner ut av det på veien, for hun er absolutt ikke preget av å være utrygg og engstelig. Hun er faktisk en selvstendig, trygg, smart og morsom ung dame.

Dette er min shout out til alle mødre og fedre som av og til blir syke: 

Det er mange av oss, tror jeg. La oss prøve å tenke på de gode sidene ved oss selv, alt det fine vi tilfører livene til barna våre. Det kan faktisk være bra ting ved det å lære at livet ikke alltid er sukkerspinn og søndagsturer i solskinn, noen ganger kan det faktisk være ganske buss for tog. Det blir ikke alltid som man har tenkt, men da finner man en måte å takle det på.

Alle kan bli syke, selv foreldre, og da kan det aller flinkeste være å gi fra seg ansvaret en liten stund.

La oss prøve å ikke skamme oss. 

  MARIT DAALAND LESJØ ER 35 ÅR, OG BOR I TRONDHEIM MED DATTEREN SIN. HAR DIAGNOSEN BIPOLAR 1. JOBBER SOM REDAKTØR FOR AMED.NO,  SOM ET NETTSTED FOR AKTUELL OG ALTERNATIV MEDISIN.      

MARIT DAALAND LESJØ ER 35 ÅR, OG BOR I TRONDHEIM MED DATTEREN SIN. HAR DIAGNOSEN BIPOLAR 1. JOBBER SOM REDAKTØR FOR AMED.NO,  SOM ET NETTSTED FOR AKTUELL OG ALTERNATIV MEDISIN.