Jeg har tatt tilbake kontrollen i eget liv!

29 år, er veldig glad i bøker og musikk, er utdannet vernepleier og drømmer om å jobbe som erfaringskonsulent. Ønsker å bruke min erfaring til å hjelpe andre. Liker tur og  å være sammen med gode venner. Er glad i å reise, særlig til India hvor jeg var på Yoga kurs for 3 år siden. Vimsete og distre til tusen, og veldig snill og grei.

«Hvordan går det?» spør Linda. «Det går bra», sier jeg, standard svaret som går på autopilot. Og det er utrolig herlig å svare det igjen og virkelig mene det. 

Jeg er på bedringens vei. Og det nytes. Dagene uten angst er magiske. Jeg har mer gode enn dårlige dager. «Det skjer mye akkurat nå, jeg skal bytte behandler, har meldt meg på fra offer til kriger og jeg skal begynne i arbeid utprøvelse. Hvorfor har jeg ikke angst?» «Kanskje du er klar for det», svarer Linda.  

Jeg har hatt en fantastisk behandler det siste året og hun har virkelig hjulpet meg. Jeg begynte å bli trygg på henne på slutten og det kjekkeste jeg visste var når jeg fikk henne til å le av alle disse katastrofetankene. Men jeg var stresset etterpå. Tenk om hun tok det som et sunnhetstegn at jeg lo og tenkte at jeg ikke trengte mer behandling? Det var noen som fortalte meg at jeg måtte ikke fortelle den nye behandleren min at jeg var bedre for da ville behandlingen avsluttes siden det er så mange i kø. Men hva skal jeg gjøre da? Si jeg er dårligere enn jeg er?  

Jeg husker at da jeg la meg inn på Sola DPS visste jeg ikke hvordan jeg skulle oppføre meg. Kunne jeg smile? Le? Ville de da hive meg ut? Jeg merket med en gang at det var et press på at pasientene skulle ut, det er trangt om plassene der inne på psyk.  

Det er rart å bli bedre. Litt som å våkne fra et langt mareritt som har vart i 3 år. Jeg nyter dagene uten angst og føler meg mer og mer som Elisabeth igjen. Jeg kan lese bøker igjen og jeg er med venner. Jeg gjør mange «normale» ting og det er godt. Jeg har fått høre at jeg stråler. Den gode lykkefølelsen er helt magisk. Jeg er evig takknemlig for alle som har hjulpet og fortsatt hjelper meg i denne prosessen.  

Det tar tid å bygge seg opp igjen og komme tilbake til samfunnet. Jeg har gjemt meg hjemme lenge. Unngått butikker, folk og offentlige steder så mye jeg kan. Ser jeg folk jeg kjenner, gjemmer jeg meg av og til. Skam er en forferdelig ubehagelig følelse. 

Da jeg skulle begynne på jobb satt jeg utenfor bygningen og tenkte at nå kommer angsten. Men den kom ikke. Jeg tenkte at den kommer nok når jeg kommer inn i bygningen. Men heller ikke da. Slik fortsatte det og jeg gikk hjem glad og fornøyd med at jeg var i gang med arbeid! Veldig mestringsfølelse! Jeg treffer nye folk og det er kjempe ubehagelig, men jeg står i det og flykter ikke hjem. Jeg prøver så godt jeg kan og ha normale samtaler igjen om salg på Cubus, hva jeg skal ha til middag og ikke minst om det regner eller er sol. Jeg prøver å ta sykdom snakket med behandler og i grupper slik at jeg kan snakke om «vanlige ting» med venner.  

Da jeg søkte på «Fra offer til kriger» var det første spørsmålet «Hvem er du?»  Jeg begynte med en gang å skrive alle diagnosene mine. Så stoppet jeg, tenkte meg om og sa høyt; men dette er da ikke deg! Vimsete og gode Elisabeth med det store hjertet. Mange gode venner, glad i musikk og bøker, kjent for å smile og le og er en veldig omsorgsperson. Jeg tenkte at dette kommer behandleren min til å like når jeg forteller det på mandag! (og det gjorde hun!!!! ;)) 

Når angsten og depresjonen har vært på det verste har jeg tenkt at dette overlever jeg ikke. Så det er litt rart at jeg plutselig nå skriver blogginnlegg og har blitt mye bedre. Når jeg tenker tilbake får jeg forferdelig vondt av hvordan jeg ble behandlet da jeg ble dårlig. I stedet for å hjelpe meg ble det en maktkamp mellom ulike «leger» om hva som var det beste for meg. Jeg er veldig lett å tråkke på og jeg er livredd for at det skal skje igjen.  

Selv om det er godt å bli bedre er det og litt tøft. Når jeg har en dårlig dag får jeg panikk og tenker katastrofetanker om innleggelse igjen, men så roer jeg meg med at dårlige dager er helt normalt og trenger ikke utvikle seg til en alvorlig depresjon. Jeg skulle gjerne ha slettet de 3 siste årene, men det kan jeg ikke. Så jeg tenker jeg må gjøre det beste ut av det og det er grunnen til at jeg meldte meg på «Fra offer til kriger». Jeg vil lære meg å leve med ryggsekken og mine utfordringer på best mulig måte. Jeg skal slutte å tenke på hva andre mener og tenker om det jeg gjør, og så skal jeg være stolt av den jobben jeg har gjort og fortsatt gjør. Jeg skal jobbe mot nye mål og drømmer og ikke la diagnosene mine begrense meg. Jeg skal ta tilbake livet mitt. Jeg skal rett og slett bli sjef i mitt eget liv!