«Jeg skal slutte å gjemme meg!»

 

Sommeren 2015.

En lang, lat og varm sommer med god tid til refleksjon og ettertanke. Denne ettertanken førte til noen viktige beslutninger i mitt eget liv. Den ene beslutningen er at jeg skal slutte å gjemme meg!

Men hvorfor gjemmer jeg meg?

Jeg har vært tillitsvalgt i FO i over halvparten av livet mitt. Mange kjenner meg med den hatten på hodet. Og jeg vil tro at mange kjenner meg i rollen som «den uredde» som ikke viker unna når det drar seg til. Som den som tar ordet. Som den som får ting gjort.

Og det stemmer for så vidt. Men når jeg sier at jeg egentlig ikke liker å gå på en talerstol, eller stå frem i forsamlinger – så får jeg ofte forbausete blikk og kommentarer. «Du? Redd for talerstoler».

Det er grunner til at jeg har gjemt meg.

Bak min maske ligger erfaringer med alvorlige overgrep og vold som barn. Min bestefar forgrep seg på meg når jeg var så liten at ordene i begynnelsen ikke var der. Siden overgrepene strakte seg over flere år, kom ordene også. Men de ble gjemt og fortrengt. Lenge.

Over tretti år etter overgrepene kom minnene. Det er snart femten år siden nå.

Brutalt! Jeg visste jo ikke om dem! Dette skjer ikke meg! Men man begynner å forstå kroppens reaksjoner gjennom et langt liv. Men minnene var nesten ikke til å holde ut. Så jeg gjemte meg igjen. Først i bunnen av mange vinflasker og jobb. Så bare jobb. Tro meg – det hjalp ikke en plass.

For to år siden sa kroppen og hodet stopp. Jeg ble nødt til å gå i nærkamp med meg selv. For det har vært en kamp! Bak maska ligger skammen. Skyldfølelsen. Krenkelsen. Sårbarheten. Og frykten for å bli bokstavelig talt naken og avkledt på en talerstol. Alle årene med minner – de sto der i kø og banket på.

Så jeg gjemte meg. Igjen. For at ingen skulle se smerten.

Bak maska ligger skammen over å plutselig være den som trenger hjelp fra andre. Den som er sårbar. Å plutselig være den som ikke klarer å være 100 prosent i jobb. For det er ikke plass til både 100 prosent kamp – og 100 prosent jobb.

Fra å være den som alltid har kjempet for andres rett til å være syk, møtte jeg meg selv i døra. Jeg er IKKE syk. Jeg vil IKKE ha noen diagnose. Jeg skal IKKE bli en del av NAV. Jeg skal klare meg selv.

Bak maska har jeg kjempet. De færreste har visst om det.

Jeg er fortsatt tillitsvalgt. Jeg kjemper fortsatt for saker som jeg brenner for. Jeg vil fortsatt ha rollen som «den uredde».

Selv om jeg er sårbar. Selv om jeg til tider er helt utslitt av meg selv. Selv om også jeg trenger at noen kjemper for meg.

Eller kanskje nettopp derfor!

Så jeg deler disse tankene og ordene. Til de som tør å være nysgjerrige på hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Til de som tør å bry seg.

Til alle de som tåler å høre at akkurat i dag er det bare dritt – midt i all styrken.

Så nå kaster jeg maska. Nå er det slutt på å gjemme seg!

I respekt for de som har kastet den før meg.

I respekt for alle oss som har vært utsatt for overgrep som barn – og må leve med det som voksne. 

I respekt for de som aldri har sluttet å tro på meg.

Men ikke minst – i respekt for meg selv.

 

  Hanne Line Wærness  er en Nordlænning i eksil i Stavanger. Utdannet vernepleier ved Høgskolen i Harstad – nå høgskolelektor ved Diakonhjemmet høgskole på Sandnes.  Ulike verv i Fellesorganisasjonen siden 1990 – på lokalt, regionalt og sentralt nivå. Er akkurat nå hovedtillitsvalgt for FO på egen arbeidsplass, sitter som profesjonfaglig ansvarlig for vernepleiere i styret i FO Rogaland, og i den sentrale valgkomiteen i FO.  Brenner for faget og fagforeninga.  Og livet!

Hanne Line Wærness er en Nordlænning i eksil i Stavanger. Utdannet vernepleier ved Høgskolen i Harstad – nå høgskolelektor ved Diakonhjemmet høgskole på Sandnes.

Ulike verv i Fellesorganisasjonen siden 1990 – på lokalt, regionalt og sentralt nivå. Er akkurat nå hovedtillitsvalgt for FO på egen arbeidsplass, sitter som profesjonfaglig ansvarlig for vernepleiere i styret i FO Rogaland, og i den sentrale valgkomiteen i FO.

Brenner for faget og fagforeninga.

Og livet!