#kastmaska: Politikk og livet er ikke for "pingler". -Jeg er både levende og politiker.

 Anita Egeli er lokal- og fylkespolitiker.

Anita Egeli er lokal- og fylkespolitiker.

Anita Egeli ble utfordret til å kaste maska i denne serien av gjestebloggere i anledning av Verdensdagen for psykisk helse som har dette som tema. Hun ble utfordret fordi hun har en jobb på bakgrunn av et engasjement. Hun er lokal- og fylkespolitiker. Anita et menneske som jeg har stor respekt for som menneske. Her kaster hun maska hos Fra offer til kriger:

 

Går tilbake til mars 2012, livet var herlig. Ingen store bekymringer, vi koste oss som familie med arbeid å legge alt til rette her hjemme. Vi hadde alt. Jobb som vi begge trivdes med. 2 barn som gikk på skole og et som nettopp hadde flyttet ut.

Jeg driver med politikk, min mann med golf. Mitt engasjement er veldig rundt «de som sitter nederst ved bordet», de lave stemmene. Jeg var kommet i posisjon både i fylke og Randaberg kommune. Storkoste meg med jobben som politikker på heltid.

Så ble livet plutselig en natt snudd på hode.

Min mann vekket meg og sa. Jeg får ikke puste, hjelp meg. En lang historie blir kort, min mann hadde blodpropp i begge lungene. Han fikk heldigvis god og rett medisin tidsnok sånn at han i dag lever i beste velgående. Like fullt var dette var en tøff prøvelse for oss som familie, der vi fikk kjenne på hvordan livet kan bli snudd på få sekunder.

Hvem hadde da trodd at jeg bare noen måneder etterpå skulle bli fløyet med helikopter fra SUS til Haugeland med kun 20% sjanse for å overleve? Jeg hadde da fått hjernehinne blødning, 2 hjerneslag og blodpropp i hjernen. Svevde lenge mellom liv og død. I ettertid tenker jeg ofte på hvilken påkjenning dette har hvert for min familie.

Det største sjokket for min del kom når jeg var kommet til rehabilitering, etter 5 uker på sykehus. Etter noen dager spurte jeg hva alle disse tablettene var som de gav meg. Husker ikke nå hva alle de 7 forskjellige, men en husker jeg: Morfin. Jeg spurte hvorfor jeg fikk morfin? Fordi du har så vondt i hode var svaret jeg fikk. «Hvordan vet dere at jeg har vondt i hode», spurte jeg da. Det fikk jeg ikke svar på.

«Jeg vil slutte med morfin» sa jeg, men det gikk ikke svarte legen. «Du får store abstinenser da». «Dere kjenner ikke meg, jeg vil ikke ha mer», svarte jeg. Slik ble det. 5 dager i abstinens helvete, men jeg kom meg gjennom dette og.

Flyttet hjem etter 3 uker, og merket fort at jeg var blitt litt folkesky. «Hva gjør jeg nå?» tenkte jeg. Jeg fikk nå kavet meg til legen som gav meg sjokk nr 2: Systemet sier at du skal hver sykemeldt i 1 år etter en slik påkjenning. «System? Hva med meg, mine meninger, eller hvilken jobb jeg ha?». Det var som om det ikke var rom for meg som menneske i dette systemet.

Kunne jo ikke kjøre bil. Hadde mitt yrke vært yrkessjåfør hadde jeg forstått at jeg ikke kunne gå tilbake til jobb, men jeg var jo politiker. Snakk tøyet var det jo ikke noe galt med, og heldigvis har jeg en tøff lege som så meg, kjente hva jeg var god for. Så sammen omgikk vi dette systemet.

Jeg var tilbake for fullt i både kommune- og fylkespolitikken etter 3 måneder.

Igjen så vi lysglimt i horisonten. Min mann og jeg hadde begge overlevd 2012. Vi var ekstremt takknemlige og klar for nye utfordringer innen jobb. Utfordringer som ofte følger med i det politiske livet. Jeg ledet Hovedutvalg for oppvekst og levekår i Randaberg. Jeg ledet fylkesrådet for funksjonshemmede i Rogaland fylke. Samferdsel, fylkesutvalget og fylkestinget som medlem. Jeg trivdes med å ha kommet meg tilbake.

Lite visste vi at vår tredje kamp sto på dør.

Det ble påvist august 2013 at jeg bare hadde 50% blod igjen i kroppen. Det ble da bestemt fra min lege at jeg trengte blodoverføring. Jeg møtte opp på SUS, klar for innleggelse. Da disse flotte menneskene fortalte meg at jeg bare kunne lene meg tilbake: De skulle gi meg 3 måneder sykemelding og jerntabletter, så ville nok dette ordne seg selv. Hvis ikke så kunne de sykemelde meg lenger. Tilslutt ville dette gå godt.

Jeg vil ikke bli sykemeldt, hadde ikke tid.

Jeg hadde jo fått livet i gave, og jeg ville leve fullt ut. Jeg gav meg ikke, det ente med blodoverføring den natten. Dagen etter spaserte jeg ut av sykehuset. Uten sykemelding. 

Men lite viste vi at vår 4 kamp var like om hjørne

En kamp som jeg trodde var den som skulle ta livet av meg. Vi vant den kampen og. Fordi vi er sterke sammen som familie. Men denne kampen vil jeg nok holde litt for meg seg litt lenger. Mulig jeg kommer tilbake med den historien som gjesteblogger her hos verdens beste kriger Linda.

Budskapet mitt er:

Ta vare på hverandre, ta vare på de små øyeblikk som gleder deg i hverdagen! -Du vet aldri når du må ut og sloss for deg og din familie.