Kjære fortid, jeg går videre nå.

 Gjesteblogger Victoria Kyllevik Gravdal

Gjesteblogger Victoria Kyllevik Gravdal

Jeg har mange ganger tenkt tanken:

«Når er jeg egentlig ferdig med fortia?». 

Jeg lever et normalt liv. Jeg går på jobb, betaler regninger, vasker huset og lager middag. Jeg legger meg hver kveld og tenker: «i morgen er dagen jeg endrer alle mine dårlige vaner», bare for å finne ut morgenen etterpå at jeg overhode ikke skal endre noen ting fordi jeg heller vil sove ett kvarter til. Jeg har venner og familie som jeg tilbringer tid sammen med, og når ingen ser på, spiser jeg en ekstra porsjon med is. Som sagt, jeg lever et helt vanlig liv. 

Jeg går på gata i sentrum sammen med noen venner. Vi har det gøy, vi prater, erter og ler. Vi kommer til bussholdeplassen og jeg gir samtlige en klem og sier farvel. Jeg ser dem gå på bussen, dørene går igjen foran meg og bussen kjører av sted. Jeg løfter blikket og plutselig er jeg helt stiv. Jeg kjenner adrenalinet pumpe i kroppen, det kribler i beina og i fingrene, og pusten går fortere. De første tankene kommer. «Se så dum du ser ut». «Den flekken på buksa kommer folk til å legge merke til». «Alle kan se at du har lagt på deg litt». Jeg åpner veska og finner frem høretelefonene, jeg plugger dem i telefonen i en fart og setter på musikk. Angsten roer seg. Musikken fyller ørene og tankene blir mindre. Nå handler alt om å komme seg fra A til B fortest mulig. 

Jeg sitter i stua sammen med far og stemor. Vi ser på TV etter å ha spist middag, og vi er alle godt mette og litt trøtte så vi sier ikke så mye. Vi nyter kun hverandres selskap. Far skifter kanal og vipps så vises ett innslag om rusbehandling og hospits. «Tone» bor i Oslo og har vert narkoman på gata i mange år. Hun har vert i utallige behandlinger, men har aldri klart å bli rusfri – nå bor hun i hospits. De filmer rommet hennes og det ligger brukerutstyr over alt, og Tone er tydelig ruset i intervjuet. Far sier noe. Stemor sier noe. Jeg? Jeg hører ingenting. Alt jeg legger merke til er klumpen i mellomgulvet og den intense trangen til å ruse meg. Det er nesten så jeg kan kjenne den spesielle lukta av rusmidlene i neseborene. Jeg ser bort på far, og han smiler og spør: «vil du ha med deg noen rester hjem til middag i morgen?» 

Dette er eksempler på to helt vanlige situasjoner som jeg opplever annerledes enn de andre som er tilstede. Far kan ikke se på meg at jeg plutselig kjenner en trang til å ruse meg. Heller kan ikke tilfeldige folk på gata se at jeg er stiv av skrekk og kjemper bare for å sette en fot foran den andre. Er jeg da normal? 

Jeg velger å tro det... 

Jeg har levd et liv der jeg alltid har måtte kjempe mot meg selv. Endelig, etter mange år, har jeg funnet en måte å overleve på. Noen dager er fantastiske. Noen dager er ok+. Noen dager er bortimot dødskjedelige, mens noen helt tilfeldige dager - ja da handler det kun om å holde hodet over vann. 

Endelig så vet jeg at det er helt normalt. Alle har det sånn, det er ikke forbeholdt meg selv om jeg har levd litt annerledes. Så tilbake til det opprinnelige spørsmålet, når er jeg egentlig ferdig med fortia? 

Jeg begynte å jobbe med erfaringsformidling ca. to år etter at jeg sluttet å ruse meg. Det begynte stille og rolig med at jeg var med i grupper som reiste rundt og ga råd og tilbakemeldinger til barneverntjenesten. Videre derifra gikk jeg over til litt større foredrag. Først sammen med andre, også videre til å holde foredragene alene. Etterhvert ble navnet mitt litt mer kjent og jeg ble invitert inn i større møter av forskjellig variasjon som en brukerrepresentant. Sommeren 2015 fikk jeg min første 100% stilling i kommunen som erfaringskonsulent/likemann. 

Når jeg ble rusfri var jeg så langt nede som jeg noen gang hadde vert. Alt jeg hadde prøvd på, alt jeg hadde forsøkt, alle mine forsøk på å få til noen ting som helst hadde mislykkes. Jeg var på bunn. Etter en liten stund når de rundt meg spurte meg hva jeg ville gjøre når jeg var ferdig i behandling så visste jeg ikke hva jeg skulle svare. ”Kan jeg gjøre noe da? Hvor i all verden er det plass til en sånn som meg, som aldri får til noen ting? Etter noen måneder tentes et lite lys i meg. Hvis jeg kan jobbe med rus eller barnevern og bruke mine egne erfaringer, det må jo være drømmen... 

I juni 2015 ble drømmen virkelig. 

Høsten 2016 møtte jeg veggen og ble langtidssykemeldt. Jeg var borte fra jobb lenge, i tillegg hadde jeg mitt første tilbakefall. Jeg var så overbevist om at nå var verden min over, at jeg var helt knust. Jeg så på livet mitt, og tenkte: Det eneste jeg er god på er å holde meg rusfri. Nå kan jeg ikke det engang. 

Hva sa vennene mine? Se på det som videreutdanning kjære. Det gjorde jeg. 

Noe løsnet for meg den høsten. Jeg så plutselig at drømmen kanskje ikke er å være erfaringskonsulent. Jeg er ikke lenger begrenset av å tro at det er det beste jeg kan få til, kun for det er tilgjengelig. I dag vet jeg at jeg kan få til det jeg vil så lenge jeg er villig til å gjøre jobben. Det har jeg bevist mange ganger. På et punkt i livet trodde jeg det var umulig å slutte å ha lyst på rus, men de aller fleste dagene mine er faktisk frie fra russug. Jeg kan hvis jeg vil. 

I dag vet jeg at jeg kan være ferdig med fortia selv om jeg får angst av å være alene på offentlige plasser. Jeg vet at jeg kan være ferdig med fortia selv om hele meg stivner hvis noen brøler til meg. Jeg kan være ferdig med fortia selv om jeg ser på film og kan kjenne trang til å ruse meg. Det som gjør at jeg i dag vet at jeg er ferdig med fortia, er at jeg ikke lar meg begrense av den. Jeg tror ikke lenger at jeg er verdiløs. Eller at jeg ikke kan noe. I dag vet jeg at jeg kan. 

Det å jobbe som erfaringskonsulent har vert veldig fint, og det har uten tvil hjulpet meg i denne prosessen. Men jeg vet det bor mer i meg. Jeg har min erfaringskompetanseden vil jeg alltid ha med meg.

Men tiden er inne for å dra inn årene og begynne å utforske andre retninger.