La vær med å sykeliggjøre livet!

snappa-1455517679.png

Hva er det vi driver med?

Jeg pleier ofte å si at min jobb er å normalisere galskap. Det begynte som en spøk, men nå ser jeg at det for alvor er et behov for nettopp dette. Vi sykeliggjør det å leve.

Leser om «barn med spesielle behov». Har ikke egentlig alle barn spesielle behov?

Hver og især av oss har vel spesielle behov uten at det er sykt? Jeg elsker mennesker! Jeg digger annerledeshet og vil mye mer fremelske det spesielle og unike i hvert menneske, enn å bruke tiden på flotte ord som kun bidrar til «oss» og «de» tenkning. Alternativet er enda mer fasade-fokus. Fasademennesker bygger ofte sin status på å rakke ned på andre. Jeg pleier å si at jeg tror at det å sverte andre blir som å sparkle på egen fasade for at sprekkene ikke skal vise.

Leser om «Skolevegring». Hva skjedde med skulking? Jeg skulket skolen en del på ungdomsskolen. Det var ingen sykdom. Det var ikke mobbing. Det var ikke at jeg ikke fikset det faglige. Det var at jeg ikke gadd, i en kombinasjon av opprør.

Jeg hører om at barneidrett ikke skal dreie seg om vinnere, og noen lag kan ikke vinne med mer enn x antall mål. Vår generasjon tror at dette bidrar til å unngå å skape vinnere og tapere. Like fullt er kaller vi neste generasjon for «Generasjon prestasjon». Det er vel det klareste tegnet på at vi er på avveie med denne tenkningen? Vi snakker om fraværsgrenser, nasjonale prøver og kunnskapsnorge.

Sitter også å ser på «Norske talenter». Jeg får av og til vondt når jeg ser barn komme på TV i beste sendetid med opptredener som kan være sjarmerende nok i familieselskaper, men på ingen måter handler om noe talent. Mulig det også handler om foreldre som vegrer seg for å fortelle sine barn nettopp dette. At det som er imponerende hjemme ikke nødvendigvis trenger å være bidrag i en konkurranse på nasjonalt TV med hele verden som publikum.

Vi legger til rette for at alle skal føle seg som vinnere og at alt er rettferdig, helt til den brutale sannheten møter de unge som en skambelagt mur som har blitt tabu å si høyt:

Livet er urettferdig!

Og det er faktisk helt ok. Du kan være den beste versjon av deg selv uansett.