Nå vet at jeg er noen! ...Fordi livet forandrer seg...

  Linn Cathrin Pettersen , er student på 30 år. Hennes motto er: "Ingen har rett til og dømme deg. For ingen vet hva du har Vært igjennom. De har kanskje hørt historier, men de har ikke følt hva du følte I ditt hjerte."

Linn Cathrin Pettersen , er student på 30 år. Hennes motto er: "Ingen har rett til og dømme deg. For ingen vet hva du har Vært igjennom. De har kanskje hørt historier, men de har ikke følt hva du følte I ditt hjerte."

 

Da jeg vokste opp, hadde jeg egentlig fire foreldre. Fordi jeg var attpåklatten i familien. Det var 9 og 12 år opp til søstrene mine. Dette betød at når livet mitt skulle formes var de allerede gått de årene foran i livene sine. De kunne gi meg råd om hvor jeg kunne gå, for å slippe å snuble.
Jeg var heldig som hadde to søstre som ga råd på veien for meg der jeg gikk. De ga meg alltid en hånd når jeg følte meg utrygg.

I 2009 ble livene våre snudd på hode, da mamma fikk kreft. Vi fikk beskjeden i mars og sto alle tre som spørsmålstegn den ene måneden vi fikk sammen med henne etter det. Vi lurte alle tre på hvordan videre nå skulle bli. Vi sto maktesløse til mammas sykdomsforløp. Vår kjæreste godeste mamma hadde fått kreft, og der sto vi å skulle ta farvel. En situasjon ingen av oss var klar for. Etter dette ble veiene våre mer delt. Til tross for at vi var søstre så måtte vi igjennom det å miste mamma på hver vår måte.

Gjennom oppveksten min hadde jeg alltid sett opp til søstrene mine. Spesielt Linda. Hun var sterk uten sidestykke. Reiste seg alltid igjen uansett hva livet gav henne. Slik så det i alle fall ut for meg som var «liten», og som til dels hadde blitt skjermet for at jeg levde med ei søster som hadde en bipolar lidelse.

Jeg husker engang Linda sa til meg at det skremte henne at jeg hadde henne som forbilde. Hun var redd at jeg skulle gå i hennes fotspor. At jeg skulle begynne å tilegne meg symptomer på psykisk lidelse. Ja, kanskje til og med begynne å skade meg selv. Hun ønsket ikke at jeg skulle se opp til henne så mye. Men la oss være ærlige: Ingen glemmer barndomsheltene sine, så for å respektere Linda valgte jeg å ikke si noe, men så opp til henne i det stille.

Da jeg ble voksen, skilte våre veier seg for en stund. Jeg måtte ut å kjenne på livet selv, gjøre mine egne erfaringer. Jeg var blottet for selvtillit, og var helt klar i troen på at jeg var ingenting. Jeg var i tillegg umoden og mye sint på alle rundt meg. Inkludert Linda. Jeg endte opp med å skyve fra meg familien min. I ettertid ser jeg at det var kanskje den perioden jeg trengte dem mest. Etter mamma døde. Jeg valgte å leve med en mann, som ikke hadde helt rent mel i posen.

I september 2010, fant jeg ut at jeg var gravid. Det var ikke en planlagt graviditet og jeg husker lite av denne tiden,mmen jeg husker en familie som vendte meg ryggen. Linda forsøkte å rekke ut hånden til meg, men jeg dro henne under samme kammen som resten av familien. Resten av familien var opptatt av å fortelle meg at jeg verken hadde noe å tilby et barn, og til og med at jeg burde ta abort. Jeg var sint på dem alle sammen. Samtidig som jeg var livredd for livet som ventet meg. Alenemor, uten han som var far til barnet mitt i livet mitt.  Jeg ble nødt til å ta det valget, for som sagt han hadde ikke rent mel i posen. Jeg kunne ikke ha han i livene til meg og barnet mitt. I nesten 2 hele år fikk være mamma til barnet mitt. Før plutselig alt ble snudd på hode.

En dag uten forvarsel hentet barnevernet barnet mitt i barnehagen og akuttplasserte henne i fosterhjem. Jeg var helt alene. Alle som var rundt meg sto på utsiden av «glasset» fortalte meg: «stakkars deg… du klarer denne kampen!»

Jeg hadde en tett støttespiller som sto med meg i kampen min. Hun var der for meg. Ubetinget. Henne kaller jeg i dag for Mor. Min familie av eget kjøtt og blod? Vel… de sto sammen med resten av gjengen på utsiden av glasset og heiet. Men det var ikke høyt nok til at jeg hørte dem. Mye av det var nok min egen feil. Jeg hadde jo lagt føringene for hvordan vårt forhold skulle være. Med å være både umoden, og til og med slem mot dem til tider.

Jeg som hadde vært ganske skjermet fant meg plutselig i en ny situasjon. Jeg måtte bli en «løve». Jeg ville ikke stå å se på at de hadde tatt fra meg barnet mitt. Jeg valgte å kjempe samtidig som jeg jobbet hardt med meg selv. Jeg tok tak i mitt liv og gikk fra å være umoden til å bli en «fighter». Jeg var i den ene rettsaken etter den andre. Søstrene mine var inne og vitnet. Det var nytteløst. Retten var urokkelig. De ønsket kun å høre hva barnevernet og deres part mente. Det var ikke rom for nyanser og at de som var nær meg beskrev min vekst.

Uventet i januar 2016 ringte telefonen min. Det var Linda. Hun trengte et sted å bo. Jeg sa at hun selvfølgelig kunne komme til meg. Jeg hadde jo ett ekstra soverom. Dette ble en ny start for oss som søstre og la grunnlaget for at hele forholdet til meg og Linda forandret seg. Vi begynte å snakke sammen som søstre igjen. Hun satt hjemme og ventet når jeg kom hjem fra en av de mange rundene i retten. Hun møtte meg, lyttet til meg, og ikke minst hun puslet meg sammen igjen. Hun hjalp meg tilbake på beina, og tilbake på veien videre. Hun ga meg tilbake troen på at jeg er blitt en trygg voksen. Jeg kunne igjen si det høyt: «Linda, du e forbilde mitt! Du er sterk og modig. Å jeg ser virkelig opp til deg!»

Hvis jeg skal sette ord på hva Linda har forandret i livet mitt kan man vel si det sånn: Det gjelder å stå stødig selv om det stormer. Stødig som ett fjell. For selv ett fjell har sprekker der det renner lange strømmer av vann. Et steinras kan komme i tide og utide, men fjellet står stødig uansett. Det skal faktisk mye dynamitt til å sprenge ett fjell i stykker.

For første gang på veldig lenge kan jeg si:

«Jeg er ikke en ingenting. Jeg er noen. Jeg gjør faktisk en forskjell. Jeg har mye å bidra med, for jeg kan mye!»

Jeg skal sloss!

…Fordi livet forandrer seg…