Dårlig arbeidsmiljø? -Skap godt omdømme ved å lære korpsmentalitet

Lær korpsmentalitet!

Det skaper et bra arbeidsmiljø og god «sound» for din bedrift.

Det er dratt paralleller mellom fotball og ledelse, men jeg har ikke sett det samme med korps. Jeg mener at korpsmentaliteten er en enda bedre formel for å skape en bedrift med gode verdier.

Når en starter i korps starter alle som aspiranter. La oss nå tenke at det er studenter. Deretter fulgte et år som junior. La oss nå tenke at det er praksis. Deretter kom den store dagen man skulle inn i hovedkorpset. La oss nå tenke at det er ferdig utdanna og ansatt.

I korps er det ingen reservebenk man med innbyttere, det er allerede her jeg tenker at korps er en bedre rettesnor enn idrett. I korpset er alle med og viktige.

Jeg skal ta utgangspunkt i mitt år på Manger Folkehøgskule. Jeg var den beste trompetisten i skolekorpset og det var en aha-opplevelse å starte på Manger. Jeg var plutselig en av de dårligste. Jeg møtte andre som spilte så vanvittig bra at jeg aldri hadde tenkt at det var mulig. I tillegg var det ikke trompeter i et brass band. Det ble ikke gjort noe nummer ut av at jeg kom med trompet, jeg fikk raskt låne en kornett. De som var så utrolig talentfulle ble fort forbilder. Jeg ble likevel aldri satt på noen reservebenk. Jeg var med og startet mitt år på Manger med mitt utgangspunkt.

Det som er utrolig flott i korps er at det er alle som bidrar til hvordan det lyder for publikum (kunden). Det var derfor en ære å kunne sitte på bak-rekken og spille 3.stemmen på kornett når det lød som «ei kule» når vi satte alle der de var best. Alle hadde sitt instrument og alle hadde sin stemme. Viktigst av alt var altså at alle kjente stolthet av å prestere bra sammen.

Jantelov, sjalusi og misunnelse er gode faktorer for et dårlig arbeidsmiljø.

Det svakeste ledd, som lenge var meg på kornett-rekken, ble aldri satt på en reservebenk eller baktalt. Det var heller ingen som av sjalusi eller annet gjorde sitt for å baktale og kritisere de som var best. Tvert imot var dette motsatt. Jeg husker at de som var de dyktigste villig lærte oss som var det svakeste ledd triks og tips som kunne hjelpe oss i å få utvikle oss.

I korps har man skjønt at man er aldri bedre enn det svakeste ledd og den muligheten vi har til å bli et bedre korps er å bedre det svakeste samtidig som man øker sin egen prestasjon. Det er slik korps blir bedre. Dette kommer hele korpset til gode i sum av bedre plasseringer i konkurranser. Man får ingen mestring og utvikling av å bli satt på sidelinja.

Her kan organisasjonsliv og arbeidsliv lære en hel del.

Jeg har alltid vært, og er nok fortsatt, en vinnerskalle. Jeg liker å gjøre det beste jeg kan og selvfølgelig var det kjekt å føle på å bli bedre. Spille fortere og lysere. Spille 2.stemme. Jeg har til og med få prøve meg på solokornett-stemme. Jeg likte ikke å være det svakeste ledd og øvde alt jeg kunne for å bli dyktigere. Hadde jeg blitt satt på sidelinjen hadde jeg ikke vært motivert. Hadde jeg brukt kreftene på å «jenke ned» selvfølelsen til de beste hadde vi ikke blitt bedre. Her er det mye lærling for organisasjon og ledelse. Ja, arbeidsliv generelt.

Jeg har undret meg over om sjalusi og misunnelse er en følge av lønninger og betaling, men jeg kan si at det har jeg kommet frem til at det ikke automatisk har sammenheng med.

Den eneste som var betalt i korpset var dirigenten. «Dirigenten spiller ikke en gang et instrument», kunne blitt et argument i sjalusiens ånd. Det var det aldri. Det var en ære å få en god dirigent og vi hadde en stor respekt for det. Lønn og inntekt var aldri et tema.

Om å få frem stoltheten og eierskapet til egen rolle i organisasjoner.

Det som er likt i forhold til organisasjonsliv og korps er at vi gjør jobben vår med en kjærlighet for det vi driver med, og et ekte engasjement. Dette gjelder jo selvfølgelig både frivillige organisasjoner og politiske organisasjoner. Denne kjærligheten og stoltheten til sitt arbeid bør være overførbart til alle arbeidssteder, tror jeg. Frivillige organisasjoner og politisk arbeid burde kunne overføre dette enkelt?

Det kan det virke som det ikke er. Hvorfor er ikke samme tankegangen om å gi mottakeren en god konsertopplevelse, slik det er i korps? Dette vil være det samme som omdømmet i bedrifter og organisasjoner.

Jeg tror at det muligens handler om makten som tillegges posisjoner, og oppbyggingen. Vi ser oppbyggingen som et hierarki, som en ovenfra og ned. Korps har en annen oppbygning. Der spiller man hverandre gode.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Det første man må gjøre er kanskje å bygge om på hierarkiet?

Det tror ikke jeg er nødvendig. Det som er viktig er å lære alle som skal ha en posisjon ydmykhet over makten som tilligger rollen en innehar. Aldri la noen som er full i mindreverdighetskomplekser få en posisjon med makt før en har fått bukt med disse kompleksene. De vil bruke sin makt til å veie opp for egne komplekser. De må først få en følelse av egenverdi før de settes i posisjoner med makt. Makt for mennesker med mindreverdighetskomplekser kan føre til en negativ kultur i bedrifter. Styrk alltid posisjoner med menneskelige egenskaper. Ikke la noen bruke posisjonen sin til å bygge eget ego. Det vil ødelegge sounden/omdømmet til din bedrift. Vi vet at omdømme rives i meter og brygges i millimeter. Bruk derfor mennesker som ønsker å fylle rollen sin med innhold, ikke disse posisjons-jegerne. Da er du allerede langt på vei i riktig retning.

Jeg har også snakket med mennesker som spiller i band. Jeg merker at der er det mye av det samme som vi hadde i korpset. Vi har hver vår rolle både i korps og band. Vi gjør det beste for å styrke vår rolle og samtidig fremelske det gode hos de andre musikerne for å gi publikum magiske øyeblikk. Magi skapes med at man spiller hverandre gode. Ikke om å konkurrere eller sloss om å gjøre hverandres rolle. La alle finne SIN rolle og vis at det bidraget den enkelte kommer med er avgjørende for å skape det omdømmet/sounden som tiltrekker seg publikumet du ønsker deg.

Spill hverandre gode
 Montebello Brassband under Siddis 2015

Montebello Brassband under Siddis 2015