Slutt å snok, tenkte jeg. Det var jo absolutt ikke DET de gjorde. De brydde seg.

 Fra venstre Aina Enevoldsen og Veronica Schultz

Fra venstre Aina Enevoldsen og Veronica Schultz

Jeg er Aina Enevoldsen er fra Bodø. Jeg har nettopp vært på seminar på Saltfjellet i 2 dager med Linda Øye som kursholder, sammen med venninna mi Veronica Schultz.

Jeg vil fortelle en liten historie vi fra mitt liv, som handler om hvordan man kan tolke ting i verste mening.

Det begynte at jeg og Veronica ville ha en forandring på det daglige liv. Ellers er vi begge aktiv på Villa Vekst, dagsenteret i Bodø.

Vi kasta oss ut i det.

Begynte rett og slett på helsestudio.

Tenk vi på HELSESTUDIO!!!

Vi gikk til nærmeste sportsbutikk og investerte i dyrt utstyr, det skulle i alle fall ikke skorte på utstyret. Vi kjente på følelsen: Nå var vi klar til kamp om å se kjekke ut i nykjøpt treningstøy.

I starten gikk det som smurt. Men jeg dabbet litt av etter hvert. Da jeg var borte begynte noen av de andre ved helsestudioet å spørre Veronica hvor jeg var. Dette var snille pensjonister vi trente sammen med som spurte.

Jeg ble litt irritert da hun hørte om dette og tenkte: Jeg ble lei av denne "masinga"! Tenk å snoke i mine «affærer». Tok det automatisk som noe negativt! Likte det ikke. Hvorfor skulle de bry seg så mye om hva jeg gjorde. Dårlige erfaring fra barndommen laget det som en selvfølge at de «snoket» for å dømme meg. Ble da «blendet» av vurderingsgrunnlag fra fortiden. Det ble ikke riktig i nå-tid.

Vi forandret tidene vi trente på for å unngå «maset». Vi trodde at vi kanskje kunne slippe unna. Men så var det en gang da vi måtte vi «bite i det sure eple» og møte tid de vanlige tidene!

Vi fikk oss en stor overraskelse: De var veldig glade for å se oss igjen! De kom med masse gode ord og sa at de savnet meg. Jeg ble forundret! De hadde savnet meg!

Da forstod jeg plutselig; De var ute etter å dømme meg i det hele tatt, Faktisk så de brydde seg!

Jeg ble nødt til å være litt detektiv i mitt reaksjonsmønster utfra å lage meg sannhet. Det tok tid, men etterhvert kom jeg til at grunnen til reaksjonen om disse søte mennesker var bunnet i en person som var nær meg tidligere i livet mitt. Det var et menneske som alltid har villet ha kontroll over meg. Derfor er jeg litt automatisk mistenkelig og i forsvar over dem som vil «snoke» om mitt liv.

Jeg er takknemlig for at jeg oppsøkte treningssenteret sammen med Veronica. For at jeg møtte disse pensjonistene som trente der allerede.

Fordi jeg lærte av noe av dette!

Fikk til og med nye tanker å tenke:

Det er ikke alltid at mennesker vil meg vondt, men jeg må våge og tro at noen kan ville meg vel.

 Ja, til og med savne meg!