Kjære fortid, jeg går videre nå.

Kjære fortid, jeg går videre nå.

Jeg har mange ganger tenkt tanken:

«Når er jeg egentlig ferdig med fortia?». 

Jeg lever et normalt liv. Jeg går på jobb, betaler regninger, vasker huset og lager middag. Jeg legger meg hver kveld og tenker: «i morgen er dagen jeg endrer alle mine dårlige vaner», bare for å finne ut morgenen etterpå at jeg overhode ikke skal endre noen ting fordi jeg heller vil sove ett kvarter til. Jeg har venner og familie som jeg tilbringer tid sammen med, og når ingen ser på, spiser jeg en ekstra porsjon med is. Som sagt, jeg lever et helt vanlig liv. 

Read More

Nå vet at jeg er noen! ...Fordi livet forandrer seg...

Nå vet at jeg er noen! ...Fordi livet forandrer seg...

Gjesteblogger Linn Cathrin Pettersen skriver: I 2009 ble livene våre snudd på hode, da mamma fikk kreft. Vi fikk beskjeden i mars og sto alle tre som spørsmålstegn den ene måneden vi fikk sammen med henne etter det. Vi lurte alle tre på hvordan videre nå skulle bli. Vi sto maktesløse til mammas sykdomsforløp. Vår kjæreste godeste mamma hadde fått kreft, og der sto vi å skulle ta farvel. En situasjon ingen av oss var klar for. Etter dette ble veiene våre mer delt. Til tross for at vi var søstre så måtte vi igjennom det å miste mamma på hver vår måte.

Read More

Hva om du er god nok? Ikke vær statist i eget liv!

Hva om du er god nok? Ikke vær statist i eget liv!

Du er deg! Da er det bedre å gjøre det beste man kan med det mennesket du tross alt er. 

Kanskje du er god nok? Har den tanken slått deg?

Hva om du kaster bort unødvendig tid på å lete etter alle disse positive tingene og overskygger det du allerede innehar av gode egenskaper?

Det største folkehelseproblemet i Norge er ensomhet. Ei klok kvinne sa engang: «Kan ikke jeg få være alene uten å bli kalt ensom?»

Read More

Jeg er ikke for mye – Jeg er mer enn god nok!

Jeg er ikke for mye – Jeg er mer enn god nok!

Vilde Adolfsen er gjesteblogger og kaster maska:  I ni måneder var jeg stille, og snakket kun om noen snakket til meg. Men likevel var jeg for mye, hele eksistensen min var for mye. For nå var det ikke lengre snakkingen min som var slitsom, det var stillheten. Det var for mye å passe på en som ikke kom seg opp av sengen og på skolen, det var for mye med en som ikke spiste til riktige tidspunkt. Alt jeg gjorde var altfor mye.

Read More