Takk! – Til deg som fikk gang på hjertet mitt igjen.

curiosity

I går var det Verdensdagen for forebygging av selvmord. Hadde jeg ikke blitt gjenopplivet i år 2000, hadde dette vært et innlegg fra en av mine etterlatte. Jeg er lykkelig for muligheten til å skrive dette selv. Jeg var stort sett innlagt fra jeg var 20 til jeg var 26 år, og har tilbrakt til sammen ca 8 år på lukkede avdelinger.

Jeg hadde gitt opp livet. Jeg hadde fått så mange knuter i mitt liv at det syntes umulig å knytte de opp igjen. I ettertid ser jeg at det handlet ikke om å ikke ville leve, i sin helhet. Men at livet syntes umulig å leve slik det hadde blitt da. Altfor mye hadde knytt seg. Som ei jeg har jobbet sammen med mye sier, «Det er ikke et reelt valg å ville ta sitt eget liv. Det er sykdommens iboende faenskap.»

Don't like the drugs, but the drugs like me
Don't like the drugs, but the drugs like me

I dag, 14 år senere er det vanskelig å forestille seg at jeg faktisk var så syk at jeg ikke bare «ville» ta mitt eget liv. Jeg var klinisk død. Rart at dette er så surrealistisk egentlig, med tanke på at jeg bruker all min tid med å bruke mine erfaringer fra livet til å både sloss politisk for bedre rettigheter. God kvalitet-trygge tjenester. Dette gjør jeg i mitt verv som politisk nestleder i Mental Helse.

Jeg har også startet et prosjekt og holder på å starte opp mitt eget firma. sosialt entreprenørskap som skal hjelpe andre å komme videre mot sine drømmer og mål.

Prosjektet  «Fra offer til kriger» har hatt stor suksess. Jeg husker at vi hadde et planleggingsmøte helt i starten av juni før første samling med våre deltakere. Han som ivaretok det faglige sa: «Linda, jeg må fortelle deg at da jeg sluttet ved avdelingen så var du en av de jeg var sikker på ikke skulle overleve psykiatrien». Jeg hørte hva han sa, men kunne ikke huske å ha vært SÅ syk.

Death way
Death way

I går hadde vi undervisning for nyansatte på sykehuset om «Fra offer til kriger» og hvordan vi jobber med deltakernes drømmer og mål. Vi hadde avtalt på forhånd hvordan vi skulle presentere oss, og også fortelle at vi første gang møtte hverandre i hver vår rolle på en avdeling på dette sykehuset. Han spurte om det var noe han ikke skulle fortelle. Jeg svarte selvsagt nei til det, jeg er en tilhenger av åpenhet og har en stor dose selvironi.

Da han sa «Linda var pasient ved avdelingen da jeg startet som fersk sykepleier på avdelingen, og hun var der fortsatt da jeg sluttet. Linda var en av de som jeg var sikker på ikke kom til å overleve!»

Det var øyeblikket som det gikk opp for meg at han virkelig hadde ment det. Jeg hadde virkelig vært SÅ syk.

I går hadde jeg og min mann 8 års bryllupsdag. I dag er det altså Verdensdagen for forebygging av selvmord. Jeg sitter her i min egen stue. Er blitt 37 år og er utrolig takknemlig for livet. Sykehuset holdt meg i live og hjalp meg å overleve. Så har jeg i løpet av disse 11 årene lært meg å leve. Ja, for det lærte jeg ikke på sykehuset. Det er en sum av Mental Helse som har gitt meg mange muligheter og arenaer for vekst. Det å snu smerte til mening, og selvfølgelig min familie, mine venner og ikke minst min kjære mann.

beach leaf
beach leaf

Mitt bidrag til Verdensdagen for forebygging av selvmord er å fortelle om dette og at det 14 år senere kun virker som en surrealistisk tid i et annet liv. Jeg har gått «Fra offer til kriger» og jeg VET at det er mulig for alle. Vi må fokusere på 3 elementer i stedet for risikogrupper. Skam, traumer og mangel på tilhørighet. Da vil vi fange opp enda flere som er i risiko for å avslutte livet sitt.

Vi MÅ ha en nullvisjon for selvmord i Norge.