Tør jeg å drømme?

Charlotte er en nysgjerrig jente på søken etter å finne sin balanse i livet. Hun har en kontorjobb til vanlig og er tilfreds med det. Hun ønsker likevel å bevege seg fra å være tilfreds i hverdagen til å oppfylle drømmene sine.

Da jeg tilfeldigvis kom over et innlegg om kurset Fra Offer til Kriger, skjønte jeg fort at dette ville være noe for meg; jeg mener bare tittelen gir en god følelse.

Nå er det slutt på å fokusere på det gamle, komme meg ut av offerrollen, og heller stå sterk som en kriger.

Etter 3 samlinger er jeg ikke mindre begeistret enn jeg var før jeg startet. Jeg sitter igjen med mye grunnlag til refleksjoner. Ikke bare grunnlag til refleksjoner, tankene mine har surret og gått i ett sett siden vi startet. Det har ikke vært utmattende, selv om tankene mine surrer rundt noen utmattende temaer. Tvert imot godt fordi jeg har innsett at jeg er den eneste som kan ta tak i målene mine og at jeg har muligheten til å bevege meg i en positiv retning med støtte i ryggen. Ikke minst har jeg fått noen verktøy som kan hjelpe meg i refleksjonen, skjematiske verktøy som gjør det enkelt og greit å forholde seg til.

Meningen med kurset er at vi skal fokusere på våre drømmer og mål. Det må ikke være store drømmer, eller idealistiske visjoner, det kan være enkle hverdagslige ting. Om det skulle være store drømmer som kan føles nesten uoppnåelige. Da blir vi motivert til å bryte det ned til noe som kan være lettere oppnåelig. Og slik er meningen å bevege seg mot drømmene sine steg for steg.

På tross av god hjelp og støtte, finner jeg det likevel vanskelig å definere drømmene mine. Linda spurte meg om det er muligheter eller drømmer jeg ser? Jeg hadde litt trøbbel med å forstå hva hun mente med spørsmålet, siden drømmene jeg har definert er muligheter for meg. Flytte til utlandet, jobbe med dyr i Afrika, skrive en bok.

Det er ganske tøffe mål og jeg føler at det ikke er noen lett vei dit. Samtidig ser jeg ikke på drømmene som uoppnåelige, og derfor blir det nok muligheter for meg. Det er likevel et interessant spørsmål; er det forskjell på drømmer og muligheter?

Jeg svarte Linda at det ikke var noen forskjell for meg. Hvis jeg likevel tenker meg om forstår jeg at jeg ikke har definert de drømmene som ligger aller nærmest hjertet mitt. De som ligger dypt begravet der inne. De drømmene der jeg føler at alt står på spill. De er på sett og vis definert inni meg, men jeg tør ikke å skrive dem ned på papiret.

Jeg forstår at det ligger i min egen frykt for å mislykkes, og at usikkerheten rundt det blir så stor at jeg ikke en gang tør å gå for det. Det strider jo imot det vi skal gjennomgå på kurset. Jeg tenker «hvordan er det meningen at jeg skal være en kriger hvis jeg ikke tør å ta tak i det som ligger dypest i hjertet mitt?»

Jeg tør ikke å drømme og nå blir det til at jeg drømmer om å tørre å drømme.

De tøffeste drømmene ligger altså der jeg har mest å tape i livet. Jeg er nok grusomt redd for å mislykkes. Jeg ser likevel verdien i bevisstgjøringen rundt dette. Jeg tenker at bevisstgjøringen i seg selv er det første steget på veien for å nå fram til det som får hjertet mitt til å hoppe. Hoppe enda litt mer.

Jeg tar utfordringen! Fordi jeg ønsker å anerkjenne krigeren i meg selv.