Trenger vi VIRKELIG egne sykehus til tankene og følelsene våre?

22471828_10154713189572331_2037510542_o.jpg

Jeg tenker mye. Mine venner og kjente sier at jeg veldig ofte starter setninger med «Jeg har tenkt på en ting». Like fullt er det mine tanker og erfaringer jeg har bygget opp fra offer til kriger på.

Jeg undrer meg virkelig på om når vi er kommet langt, men langt ifra mål når det gjelder å normalisere galskap, om det ikke er på tide å innlemme psykisk helse som en naturlig del av helse-begrepet.

Jeg jobber veldig mye med å rocke holdninger og tenker å fortsette med det helt til psykisk helse er blitt en naturlig del av helse-begrepet.

Jeg undrer meg på hvorfor vi ikke kan ha psykiatriske avdelinger på sykehuset, like naturlig som ortopedisk, hjerteavdeling, mage- tarm osv?

Jeg mener at dette ville løst mye.

Det ville fjernet utrolig mye stigma og skam. Å havne på sykehus er heldigvis ikke forbundet med skam og tabu. Det samme gjelder dessverre ikke psykiatrisk sykehus. Dette er fortsatt for mange forbundet med både skam og tabu. Ved å innlemme avdeling psykiatri ville endret på dette. «En dør inn» til «Pasientens helsetjeneste» som helseminister Bent Høie løfter høyt. Han har et særlig fokus på å bedre tjenester for psykiatri og rusfeltet. Hvorfor trenger vi da egne sykehus når tankene og følelsene våre blir syke?

Det ville åpnet for at DPSene (Distrikt psykiatriske sykehus/sentre) kunne få en rolle som er totalt fraværende både i psykiatrien og mangelfull innenfor rus.

Å opprette rehabilitering der vi kunne få trent oss opp etter skadede og syke følelser. Ikke minst et mye større fokus på å bygge opp, i stedet for å legge ned traumebehandling i rehabiliteringsposter ville gjøre mange i stand til å kunne fungere langt bedre og få en reell deltakelse i egne liv.

Vi kunne faktisk diskutere R’en i LAR. Ja, det står faktisk for legemiddel-assistert Rehabilitering. I dag er det mest fokus på at denne pasientgruppen skal møte opp for å få sin metadon eller Subutex, men Rehabiliteringsbiten er ofte fraværende.

Det ville stille større krav til å se kropp og sjel på lik linje, som en helhet og bedre kvaliteten i tjenestene, tror jeg.

Det er et kjent problem at mennesker med psykiske lidelser har en langt kortere levetid enn andre. Dette til tross for at selvmord er tatt ut av statistikken før dette er regnet på. Å få psykiatrien inn på sykehuset ville kanskje ført til at mennesker med psykiske lidelser også ble anerkjent at vi har en kropp som kan bli syk og at det faktisk er kroppslige sykdommer som fører til at vi har kortere levealder.

En stor bonus, som jeg har jobbet meg ut av selv, og har observert hos medpasienter og mennesker jeg har møtt gjennom ulike jobber er at vi kanskje ville unngått at vi utsletter vår egen identitet og ubevisst går inn i en offerrolle. Vi blir så bevisstgjort på alle avvik at vi ofte ender opp med å definere oss selv som nettopp avvik og annerledes.

Det har nemlig gått opp for meg at vi i Fra offer til kriger ikke jobber primært med psykisk helseproblemer.

Vi jobber med egenstigma og jantelov.

Mennesker hemmer seg selv fra å delta i ordinære fritidstilbud og andre aktiviteter fordi vi definerer oss som annerledes i en større grad enn det som er reelt.

Det er mye snakk om utenforskap og at ensomhet som det største folkehelseproblemet. Er det egentlig ikke en følge av denne annerledes-tenkningen?

Jeg tror at den dagen vi legger ned psykiatriske sykehus og vi «slipper inn» på ordinære (somatiske) sykehus vil veldig mye av det jeg skriver om i dette innlegget bli løst.

Vi er i 2018. I Fra offer til kriger har jeg ofte hørt at vi ligger 10 år foran feltet. Vi er klar på å se mennesket som en helhet.

Hvorfor henger helsevesenet og Helseministeren etter?
18839600_1378821922183347_3194178931119901047_o (1).jpg