Tro, håp og kjærlighet - magien i menneskesynet

Ida blått
Inga Marthe Thorkildsen
Inga Marthe Thorkildsen

Fra offer til kriger”.En deilig setning! I den ligger det energi, håp, retning, handlekraft. Å komme ut av offerrollen har i årevis vært et prosjekt for mennesker som vet så altfor godt hva det vil si å bli holdt nede av egne og andres forventninger. Det er fantastisk å oppleve magien som oppstår idet et menneske klarer å snu vonde, til og med grusomme, opplevelser til noe meningsfylt: En kompetanse, en verdifull erfaring, en kilde til styrke som kan gjøre en forskjell for andre og gi mening til det meningsløse.Når jeg reiser rundt i Norge med det sosiale entreprenørskapet Forandringsfabrikken, eller jobber med BarnsBeste, et nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende, møter jeg mange barn og unge i vanskelige livssituasjoner. Ofte er det en ting som går igjen hos disse barna og ungdommene: Ønsket om å bruke de negative erfaringene til å gjøre noe positivt for andre. I fortellingene om syke foreldre, omsorgssvikt, seksuelle overgrep, vold og svik, ligger samtidig potensialet for klokskap og råd. Hva skal til for at andre ikke skal oppleve det samme som meg? Hva trengs det mer av for at barn og unge skal få det best mulig?

Offer
Offer

Alle, uten unntak, har råd å komme med. Alle, uten unntak, har noe å si om hva som skal til for at andre ikke skal oppleve den samme smerten som de selv har opplevd. I møte med deres klokskap og tillit, blir jeg både rørt, imponert og provosert. Rørt, fordi de våger å åpne seg. Imponert, fordi de er så ufattelig kloke. Provosert, fordi vi i så stor grad lar denne klokskapen gå til spille, i stedet for å kaste oss over rådene de har å gi. Og fordi så mange av barna har gått gjennom livet uten at voksne virkelig har interessert seg for hvordan de har det inni seg.

Jeg har lært mye av mennesker med traumatiske og vonde erfaringer gjennom årene som politiker. Blant annet at det er forskjell på å være offer og å være utsatt. Det var støttesentrene som forklarte meg forskjellen i sin tid: Mens offerrollen kan frata et menneske håpet om forandring, er den utsatte fortsatt en person. En person som er utsatt, men som rommer et helt liv og som har kraft i seg til å reise seg igjen.

Er det så nøye hva vi kaller det? Ja. Fordi språk er makt og i språkets makt ligger både muligheten til å bygge opp og rive ned, skape nærhet eller avstand, frigjøre eller undertrykke. Det gjør noe med en å bli kalt en sak som skal behandles, med et nummer i stedet for et navn. Det gjør noe med relasjonen om den ene er kurator og den andre er klient. Og sees du på som et stakkarslig offer, kan du lett begynne å identifisere deg som et og mista troen på at du har noe å bidra med.

Ida M Utsikt
Ida M Utsikt

Det fins sider ved vårt rike land som er så ufattelig fattige. Noen barn får aldri høre at de er bra nok. Noen får bare høre at de er håpløse. Da jeg var stortingsrepresentant, møtte jeg en helsesøster på Stovner som hadde en samtalegruppe for ”vanskelige unge gutter”, som lærerne var litt redde for. Helsesøster fortalte at i den gruppa var det noen som ikke kunne huske en eneste positiv tilbakemelding de hadde fått fra en voksen noen gang, og alle måtte leite i hukommelsen for å komme på at voksne hadde vært ålreite med dem. På reisene med Forandringsfabrikken møter jeg barn og unge som aldri er blitt spurt hvordan de har det, barn som går i ett med tapetet, sniker seg langs veggene fordi de bærer på grusomme hemmeligheter eller fordi de ikke ønsker å være en tilleggsbyrde for foreldre som allerede har nok. Barn som får kjeft når de kommer for seint, selv om grunnen er at de har tatt alt ansvaret hjemme for foreldre som er syke eller rusavhengige. Barn som går rundt og tenker at de ikke kan elskes eller bli likt av andre, at det hadde vært best om de ikke fantes i det hele tatt.

I møtene med ungdom, opplever vi altfor ofte at de er blitt fratatt håpet om endring. At de mister troen på at det nytter å skape forandring i eget liv fordi ingen andre tror på dem, heller. Ofte skal det ikke mer til enn at noen begynner å se hele mennesket, retter flombelysningen mot deres sterke sider, klokskap og ressurser, i stedet for å lete med lys og lykte etter problemer og svakheter. Vi snakker med barn og unge i barnevernet, i psykisk helsevern, i fengsler, på skolen. Med barn som lever med vold i familien. Felles for dem er at de er snakket lite med, i alle fall er de sjelden spurt om råd. Vi spør oss ofte om hvorfor.

Jeg tror ”fra offer til kriger” kan bli et viktig bidrag for å få øynene opp for hvilke ressurser som fins der ute. Som fins i alle mennesker, så lenge vi møtes med ydmykhet, respekt og interesse. Kan hende må vi ta noen vanskelige debatter, om både menneskesyn, verdier og klasse. Resultatet kan bli et mer inkluderende samfunn med plass til ulike erfaringer, og med større rom for lidelse. Kanskje blir det mindre behov for diagnoser og medisiner også. Hva tror du?

Barn blåser
Barn blåser