Våg å se hele meg! –Jeg er MYE mer enn avvik!

 Foil fra Helseminister Bent Høies presentasjon av Folkehelsemeldingen.

Foil fra Helseminister Bent Høies presentasjon av Folkehelsemeldingen.

 

For noen uker siden møtte jeg en tidligere avdelingsleder på gaten. Avdelingsleder fra en av postene jeg var langtidspasient. Den dagen jeg møtte henne var jeg på vei til kontoret mitt i Fargegaten i Stavanger. Det var egentlig et hyggelig gjensyn, men en setning har brent seg fast og startet mange tanker i ettertid. Det ble snakket om stolthet over å følge min suksess, før uttalelsen: «Du skjulte virkelig dine talent den gangen du var hos oss.»

Dette har jeg tenkt utrolig mye på. Gjorde jeg egentlig det? Jeg er ikke enig.

Da jeg ble innlagt som 20-åring var det egentlig lite interesse for hvem «Linda» var. Hva jeg hadde gjort før jeg kom dit. Eller… Det blir også feil. Det var en interesse. Jeg ser i dag at det var fokuset som var feil. Jeg ble servert en haug med skjema som skulle definere alle avvik i mitt liv før jeg hadde kommet dit. Skjema som skulle plassere meg i alle mulige risikogrupper. Et skjemavelde som ikke laget plass til mennesket.

Jeg har av og til med glimt i øyet sagt at jeg ble plassert i så mange risikogrupper at jeg burde få risikotillegg i trygden min, og at jeg var så dum at jeg ikke visste at mitt liv var et avvik før jeg havnet i psykiatrien.

Etter 6 år på psykiatrisk avdeling definerte jeg meg selv som et avvik og veien tilbake til «Linda» ble altfor lang.

I dag driver jeg Fra offer til kriger og sammen med Janet, som står for den faglige biten, driver vi kurs for våre deltakere.

Når ukjente spør meg hva jeg jobber med pleier jeg smile å si at min jobb er å normalisere galskap. Det er fordi jeg etter å ha gjenvunnet min identitet ser at jeg slettes ikke er så «unormal» som jeg ble definert som i psykiatrien. Det triste er at selv om det er 6 år siden sist jeg var innlagt på sykehuset, ser jeg at mange av våre deltakere (eller krigere, som vi liker å kalle dem) er preget av det samme som jeg var. De definerer seg som avvik og vi ser flotte mennesker.

Min bønn til alt helsepersonell og andre som møter mennesker med psykiske «skavanker» er derfor:

Vær detektiv i menneskers liv!

  • Ikke let etter avvik, men vær nysgjerrige på hvem vi var før vi ble syke.
  • Anerkjenn styrken som ligger i kampene vi har kjempet.
  • Vær nysgjerrig på våre menneskelige egenskaper, livsverdier, interesser osv.
  • Tenk dere handlinger inn i andre kontekster enn der dere møter oss etter å ha lest. Kanskje det er mer «normalt» enn dere tenker over?
  • La det være rom for at vi også kan få være detektiver i egne liv. Mange av oss «mister oss selv» eller er usikre på hvem vi egentlig er. Ved å styrke dette vil vi bli mye mer trygge på oss selv og derav mindre hjelpetrengende, er min erfaring.
  • Ikke bidra til jantelov med «oss» og «de» tenkning. Altfor mange mennesker havner i psykiatrien nettopp som en følge av at Norge er et land der janteloven står sterkere enn straffeloven og andre lovverk.