Ingen faller utenfor samfunnet. Vi ER samfunnet. Både "oss" og "de"

Jantelov.jpg
Ingen faller utenfor samfunnet. Vi er samfunnet..

Jeg hadde tenkt å skrive om utenforskap og alt som faller inn under denne nye betegnelsen, men under prosessen med å skrive virket ordet mer og mer feil for meg. Jeg leser nå også om innenforskap som skal være en inkluderingsdugnad for mennesker som har falt utenfor, men det blir også feil for meg, da det like fullt definerer at noen skal stå på utsiden. Nå lurer du kanskje på hva jeg mener, og det skal jeg selvfølgelig utdype.

Jeg mener at vi, som mennesker trenger «oss» og «de». Oss og de er viktig for at vi skal kunne definere vår egen identitet. Det som er viktig at vi fyller «oss» og «de» med respekt, raushet og aksept. At vi fremelsker ulikheter og annerledeshet, fordi det gjør oss ekstra fargerike som menneskehet og samfunn. Vi bruker alle oss og de til å definere oss selv. For å ta avstand fra eller nærme oss menneskelige verdier. Dette er egentlig selvfølgelig i et demokratisk land som Norge. Det er derfor vi har et helt landskap av politiske partier og ulike meninger. Vi har et behov for å identifisere oss med holdninger som partier står for, samtidig ta avstand fra holdninger som strider imot våre egne meninger. Vi gjør dette daglig, vi gjør det også i andre sammenhenger.

Har du tatt deg selv i å snakke om «de» naboene. Det handler ikke om å ta avstand fra naboen, men de definerer som familie noe som forklares best slik, uten av det er noe vi selv gjør. Det kan være positive sider som de er flinke med. De har en utrolig flott hage, de er sånne hagemennesker. De er så utrolig sporty og flinke til å holde seg i form. Er dere med? Det handler ikke om å rakke ned på, men å definere noe som er annerledes enn oss selv.

Det er etter å ha tenkt i disse baner at «utenforskap» blir feil. Det handler om at alle mennesker trenger å høre til. Finne sin flokk og ta vare på flokken, slik Per Fuggeli snakket så varmt om. Flokken kan ikke alltid defineres utfra familiebånd, men alle trenger å føle at man trengs, er til nytte og hører til et sted.

Jeg var på campingferie i sommer. Der er det det samme. Vi har campingvogn. Vi blir ikke definert som en del av bobilgjeng, hyttefolk eller de som camper i telt. Vi har «oss» og «de» i hele samfunnet, men så lenge det ikke krenker oss, er negativt ladet eller sikter til en usynlig sosial rangstige er det helt greit.

Når vi snakker om innenfor eller utenfor er mitt hode mer og mer i skolegården. Noen havnet på utsiden av vennegjenger noen på innsiden. De aller fleste hørte heldigvis til på innsiden av sin vennegjeng, men allerede her hadde vi «oss» og «de» for å bygge identitet. Vi hadde rockerene og sossene. Det var ulike grupperinger og jeg velger å tro at dette er forbaska normalt i en periode hvor identitetsbygging er i høysetet. Vi snakket ikke om utenforskap den gang jeg gikk på ungdomskolen heldigvis. Jeg tror at dette hindret mye påført håpløshet som i dag blir et problem for mange unge voksne som ikke klarer å stå i skoleløp.

Jeg driver Fra offer til kriger og gjennom 4 år med kurs og i vårt nye tilbud der vi er tiltaksarrangør for Nav møter jeg mange voksne som bremses av en påført håpløshet. Altfor mange har overbevist seg selv om at de er mislykket fordi de ikke har fullført universitet. Like fullt har de aller fleste av våre deltakere mer skolegang enn meg. Jeg har begynt å tenke mer og mer på om vi egentlig kan snakke om unge som dropper ut av skole? Se på vårt lite fleksible skolesystem der mange unge nettopp har i form av karakterer med tall målt sin egenverdi.

Jeg mener at det står respekt av de unge som «setter på håndbremsen» og sier stopp. Jeg mener at vi er nødt til å løfte spørsmål om vi egentlig pusher unge ut av skolen.

Før kunne en slutte på skolen for å arbeide. Det er lite muligheter for det i dag. Alle jobber krever sin utdannelse som er definert med tall på et papir. Hvor mange av disse vitnemålene som vi jager de unge inn i blir faktisk etterspurt i jobbintervju. Vi ser dette igjen i media og forskning. Gutter er skoletapere, skrives det. Like fullt er det mangel på kvinnelige ledere. Dette henger ikke sammen dersom karakterene er så viktige som vi sier til de unge.

Sikt mot å bestå du unge menneske. Fordi det som får det videre i livet er å være den beste versjon av deg selv.

Vi sier fravær er viktig, men til arbeidsgivere: I min jobb ser jeg at det ofte skyldes mobbing eller systemsvikt at de unge har fravær eller hull i CVen. Det betyr jo faktisk at de som har mobbet og/eller sviktet har vært til stede, men det som har fravær/hull i CVen har dette nettopp på grunn av mangel på en flokk. Mangel på tilhørighet. Det er et tankekors å ta med seg i neste intervjurunde i ditt firma. Dere kan bli flokken dette mennesket har lengtet etter. Flokken som dette menneske vil identifisere seg med.

Jeg ser nemlig gjennom min jobb at skam er den eneste følelsen der ikke er medisiner mot. Det eneste som hjelper er stolthet. Når vi får jobbet med stolthet og med mål om å bli den beste versjon av seg selv har vi de beste arbeidstakerne du kan ønske deg. Den beste kollega. En god heiagjeng som endelig har fått tilhørighet på det viktigste stedet man kan søke: Seg selv. Nå er de klare for å høre til en ny flokk. Kanskje ditt nabolag. Din vennegjeng. Din arbeidsplass eller campinggjeng.

Hvem skal fortelle meg at vi jobber med utenforskap?

Når at vi gjør er å avskamme, bygge mentale muskler slik at mennesker kan bli den beste versjon av seg selv?

Dette er skrevet av gründer bak Fra offer til kriger, Linda Øye. Du kan lese en kommentar fra henne i gatemagasinet Asfalt i september/oktober..

Kofortsone.jpg