Vil DU være med å kaste maska?

 

Jeg ønsker fremover å sette fokus på Verdensdagen for psykisk helse sitt tema #kastmaska. Jeg ønsker derfor å invitere inn gjestebloggere til å gjøre nettopp det. Etter overveldende tilbakemeldinger på innlegget under fra min private blogg entittovergjerdet bestemte jeg meg for dette. jeg tenker at når jeg, som egentlig ikke er "noen" får så mange tilbakemeldinger. Da er det mange som kjenner seg igjen i dette. Samtidig satt det utrolig langt inne å poste det. Derfor ønsker jeg å gi ulike muligheter å bidra:

Skriv et innlegg der du kaster masken eller om det blir for vanskelig kan du (så lenge jeg kjenner din identitet) være anonym. Da må du i tillegg skrive noen linjer om hvorfor du skulle ønske du kunne kaste maska og hva som hindrer. Det kan handle om alt fra å ta et oppgjør med "Det perfekte" til mer personlige ting. Alle har sine masker og vi trenger dem til noen anledninger. Du definerer selv hva du vil sende meg innenfor tema.

Send ditt innlegg til linda@offertilkriger.no

Jeg starter, tar du stafettpinnen?

Kast Maska! Ingen er en maskin...

«Du er så tøff, Linda» får jeg høre. Ja, det er jeg! Det vil jeg påstå.

Husk at det kommer av en grunn. Eller flere. Jeg har så mange stempler at jeg har lite å miste.

Det er en grunn for det meste. Det er en grunn for at dette bildet er en selfie. Det er fordi de gangene jeg gråter er jeg ofte alene.

I dag hadde jeg en slik dag. Jeg tenkte på hvor mislykka jeg er som ikke klarte å komme meg avgårde på jobben i læringsnettverket. Jeg fikk ikke kroppen min utenfor døren. Fordi jeg hadde en av de dagene som jeg ikke er mottakelig for å møte andre mennesker. Jeg tenkte «Tenk om de hadde sett meg nå. Alle de som synes at jeg er så tøff. Noen av de som ikke tenker på at jeg er et menneske» (Ja, det finnes noen av dem).

Så tok jeg altså en selfie. For kanskje å tørre å vise at det er en grunn til at jeg driver med akkurat det jeg gjør. Jeg sloss ikke for meg selv, fordi de dagene som i dag er de dagene dere ikke ser meg. 

Nå drister jeg meg til å tørre. Fordi jeg har det bedre nå

Det er viktig å ha disse dagene, tror jeg. Disse dagene gjør at jeg kan jobbe slik jeg gjør. Jeg vet hva smerte er. Jeg vet hvordan det føles å bli såret. Jeg vet at det ikke er en selvfølge å ha det bra. Jeg vet også hvordan det er å være psykisk syk. Det bruker jeg inn i jobben min for å sloss for at fles mulig skal tørre å si høyt: «Jeg har også kjent smerte!» Hvorfor skal jeg skamme meg over å gråte og bli såret? Når det er akkurat dette jeg vil at folk skal bli flinkere til å si høyt?

«Kast masken» er tema for Verdensdagen for psykisk helse i år. Dette er mitt bidrag til å gjøre akkurat det. Jeg er ikke ute etter medlidenhet. Jeg vil bare minne om at ingen er en maskin. Aller minst jeg.

Jeg møter tøft og direkte i diskusjoner og er opptatt av å skille sak og person, noe jeg lærte tidlig av min mentor, som var leder i lokallaget der jeg kom inn i Mental Helse Ungdom. (Takk til deg). Jeg gjør dette for å skape endring og normalisering av å føle og for en større aksept for at mennesker er ulike.

Jeg gjør dette for å utvide normalen og for at det skal være en plass for ulikheter i samfunnet vårt.

Jeg sloss for gruppen «vår» og jeg sloss for deltakerne i kursene våre.

Denne dagen er over. Den var preget av gråt. Målet er å komme meg på jobb igjen når dagene blir bedre. Kanskje morgendagen blir bedre? Da ser du meg. Jeg er både på jobb og ute blant folk de dagene. De dagene er det heldigvis flest av, og flere og flere etterhvert som årene går.

Jeg gir dette bidraget til «Kast masken». Igjen: Ikke for å få medlidenhet, men fordi jeg elsker jobben min og å møte "Fit for fight". Jeg elsker humor. Jeg elsker å møte folk med godt humør. Jeg innser at jeg har vært feig og latt det oppstå en myte om at jeg aldri blir lei meg og såret, og kanskje er du som leser dette den neste som kaster masken?

Fordi vi er mennesker. Ikke maskiner.