Vil vi noen gang få en psykiatri som behandler oss kun for det vi feiler?

Psykisk helse sykehus.jpg

Jeg var hos min behandler i sommer og vi snakket om mye. Blant annet min bedring. Jeg har tilbragt til sammen 9 år på psykiatrisk avdeling, samtidig som jeg nå ikke har vært innlagt sykehussiden 2010. Jeg spurte min psykiater: «Tror du noen gang vi vil få en psykiatri som kun behandler oss for det vi feiler?» Hun lurte litt på hva jeg mente og jeg sa at jeg mente at psykiatrien går «feil vei» fortsatt. Første gang jeg ble innlagt var i 1997, og i tiden frem mot 2010 var jeg som pasient «utsatt» for en psykiatri som beveget seg mer og mer fra behandling til oppdragelse. I sommer var jeg på sykebesøk i Stavanger og jeg så at de hadde skrevet «Psykisk Helse» over hovedinngangen.

Jeg mener dette er en fallitterklæring og en bekreftelse på at psykiatrien ikke lengre er en spesialisttjeneste. Dette skiltet burde stå på vei ut av sykehuset. Psykisk helse er ikke sykt.

På somatiske sykehus står det ortopedisk osv. Å skrive «Psykisk helse» i stedet for psykiatri er som å skrive «Gymsal» i stedet for ortopedisk.

Dette bringer meg rett tilbake til min samtale med min behandler og det store blinde feltet som jeg mener at kjører psykiatrien i feil retning. Jeg er takknemlig for psykiatrien. De hjalp meg å overleve. Leve måtte jeg lære meg selv. 9 år under et oppdragerregime gjorde denne veien muligens ekstra lang. Hvorfor? Jeg skal vise det kun ved å henvise til husreglene. (Se bildet nederst i innlegget).

Ved å Følge husreglene på psyk, ble de sosiale kodene i samfunnet et avvik.

Fellesstuen:

«Når man oppholder seg på felles-stuen må man være anstendig kledd og unngå samtale-tema som omhandler religion, rusmidler, seksualitet, sykdommer og behandlingsopplegg. Kjøp, salg og lån mellom pasienter er ikke tillatt. Det er ikke anledning til å benytte seg av PC eller telefon i fellesarealet. TV blir på hverdager skrudd av senest kl 23. på fredager og lørdager kl 24. det er ikke mulighet til å se voldelige/krenkende filmer/program.»

 

For å illustrere dette må jeg be dere se for dere et pasientrom på «Mage/tarm»- avdelingen. Se for dere 4 pasienter på et rom der alle har fjernet gallestein. Hva snakker de om?

·         Hvem hadde de største smertene?

·         Lettelsen over å få hjelp

·         Hvem hadde den mest DRAMATISKE operasjonen?

·         Hvem har det styggeste arret?

·         Og sist, men ikke minst, om hvem som hadde de største, evt flest gallesteiner, og om disse skal tas med hjem for å stilles ut på peisen.

 

Ville noen av helsepersonellet gå inn i det rommet og si: Dette snakker vi ikke om her?

Jeg vil påstå at det aldri skjer.

På psyk snakker vi om akkurat de samme tingene, men «gallesteinen» hos oss er tanker og følelser.

I tillegg til dette kan vi ikke snakke om blant annet politikk eller religion. Det finnes til og med husregler som forbyr spising av chips og godteri på fellesrom. Ikke se voldelige/upassende filmer på tv, og for all del gå anstendig kledd!! Hvem som definerer anstendig har jeg ofte lurt på.

Her er jo det meste av TV programmer utelukket. Det er jo blitt slik at krenkelser er ofte sett på som underholdningsverdi i disse reality-seriene. Og igjen, hvem skal definere? Det jeg finner underholdende, er det en sjanse for at en medpasient finner krenkende.

Og ikke snakke om sykdommer?: «Huff, jeg sliter i dag. Jeg har så fryktelig mye angst. Jeg klarer ikke mer av dette!» «Linda, dette snakker vi ikke om på stua!» (Tenk tilbake til gallestein.)

Det var en verden på lukket avdeling der det eneste det var lov å snakke om var? Ja, akkurat! MEG SELV! Og for all del, det var også begrenset hva jeg kunne snakke om angående meg selv. Ikke religion. Ikke sykdom. Ikke behandling. Og ikke minst, ikke politikk. Nå er det jo et faktum at politikk er alt. Hele livet. Hele samfunnet.

Det var også helt vanlig at å snakke om at de som jobbet der også var ganske innskrenket. De gikk veldig ofte med en bit teip over sitt etternavn. Vi skulle kun vite fornavn. Det kan for eksempel gi visse vanskeligheter hvis du vil sende klage på en av de ansatte. Se for deg at jeg går til pasientombudet og sier at han Lars gjorde et brudd på Helsepersonelloven. Pasientombudet vil da spørre: «Hva heter han til etternavn?». Da er det beste svaret jeg kan gi at han f.eks. er blond. Ikke tykk. Ikke veldig tynn heller. Ja, dere skjønner tegningen?

MEN problemet som jeg synes var vondest med denne begrensningen av hva man kunne snakke om, møtte jeg ved utskrivning. Da hadde jeg levd med, og tilpasset meg disse husreglene over flere år.

«Linda, det finnes et kurs som du kanskje hadde likt. Det er et kurs i SOSIAL FERDIGHETSTRENING!!» Å herregud, tenkte jeg. Hva i all videste verden er det? Er jeg virkelig blitt en taper og sier så mye feil at de skal lære meg å være sosial?

Det var jo årene på psyk som avlærte meg de sosiale kodene. De hadde i mange år sagt: «Linda, dette snakker vi ikke om her» på alle slags type tema. NÅ skulle de i tillegg LÆRE meg hvordan og hva jeg hadde lov å snakke om i «den virkelige verden?»

Akkurat dette er et problem i psykiatrien, synes jeg. Alle disse «flinke» ordene og begrepene. «Sosial ferdighetstrening», «Individuell plan», «Kurs i depresjonsmestring» osv..

Alle slike tilbud bærer et større preg av at de skal gjenspeile en viss kompetanse som gis, i stedet for hva vi som brukere/pasienter kan forvente å få ut av å motta dette, synes jeg. Da blir det et ubevisst (velger jeg å tro) fokus på ovenfra og ned, «oss» og «dem».

«Sosial ferdighetstrening» starter når vi blir født og vi gjør det alle sammen. MEN hvem kaller det for det? Dette lærer vi fra gode venner, skolekamerater, arbeidskollegaer og mennesker vi møter generelt. Det er en feedback på vår oppførsel.

Dette er et godt eksempel på at vi trenger mye mer erfaringskompetanse inn i psykisk helsetjeneste.

Hva hvis kurslederen i «Sosial ferdighetstrening» har en sosial opptreden som jeg ikke liker? Det er jo en personlighet og en kontekst midt oppi dette også?

Det ironiske er jo nettopp å først bli begrenset og avlært for å ikke bryte husreglene, for så å skulle på kurs for å lære det igjen ved utskrivning? Kan til og med ofte dele det inn i at sykehusene avlærer, så får kommunene i oppgave å lære deg opp igjen.

 Jeg ble spurt av min behandler hva jeg da synes var «gode» husregler. Det var veldig enkelt for meg å svare på. De skal være like naturlige å henge opp og følge på pauserommet til ansatte, som i stua på avdelingen.

Helt ærlig så savner jeg helsepersonell som tør å ta i bruk sin fagkunnskap. Tenke en helhet i «Hjem til hjem». Med dette mener jeg at dette med å kun få pasienter til å tilpasses «der og da» gjør det vanskelig å fungere BÅDE på avdeling og hjemme. Helsepersonell som tør å ta tilbake gaven av å bruke sin fagkunnskap og ta et oppgjør med at behandling i psykiatrien har beveget seg fra behandling til oppdragelse av voksne mennesker vil nesten være en revolusjon, mener jeg. Dette har virkelig gått i feil retning bare siden 1997 da jeg hadde min første innleggelse. Jeg vil også påstå at hvis vi ikke ble avlært disse sosiale kodene ville flere kunne få en reell deltakelse i samfunnet. Behovet for tilpassede botilbud, som f.eks bofellesskap, ville være mindre.

Ved å få psykiatrien til å hjelpe oss med det som faktisk er problemet og kutte alt det som går på det rigide systemet ville vi få en mer effektiv behandling og mange flere ville få en varig bedring. Husreglene er laget for å ha ro i avdelingen er min erfaring, men det er ikke god kvalitet i tjenestene. Endring skaper støy. Det ser vi alle. Se bare røykeslutt eller mennesker som skal gjennom en livsstilsendring. Vi mennesker blir veldig ofte irritable ved endring. Pasienter i psykiatrien skal i gang med endringer. Ofte mye større endringer enn røykeslutt osv. Husreglene stenger både for kompetanse hos de som jobber der, og for bedring for oss pasienter. De får også følgeskader som fører til utenforskap pga avlærte sosiale koder, og dessverre ofte skam.

Jeg ble innlagt fordi jeg ønsket å dø. Jeg ble ofte spurt om hvorfor jeg ville dø, men de glemte å spørre meg om hvorfor jeg ikke ville leve. Det kreves modige og dyktige fagfolk til å jobbe opp en relasjon og nøste opp i hva som er årsaken til at livet ikke virker innbydende lengre. Husregler og et regime som på psykiatrisk vekker ingen interesse for å leve. Det handler ikke om å ville dø, men å ikke orke å leve livet slik det er blitt. Vi trenger en psykiatri som hjelper oss og behandler oss for det som faktisk er problemet. De har en myndighet til å holde oss på tvang, da må vi kunne forvente at tiden vi tilbringer der ikke blir oppdragelse og oppbevaring. Vi trenger å få hjelp til å løse de problemene vi har. Jeg pleier å si: «Det kan være et tiltak å leve, men livet skal ikke leves på tiltak».

Dette innlegget var først på trykk i Dialog nummer 3 hos Seprep

Husregler avdeling.JPG